Agnskjell og annet fiskeagn
Av Ivar Hopen
|
| Agnskjell og annet fiskeagnAv Ivar Hopen |
|
Johan Dalehavn (1899-1998) fra Storfosna, fortalte at kuskjell var tidligere brukt til agn. Det satt godt på angelen og torsken likte det godt. Skjelljern kunne brukes, men plog var brukt for å finne kuskjell. Kuskjellet står på sandbotn, i motsetning til Oskjell som står på fastere underlag. Kuskjellet ligger helt nede i sanden, mens Oskjellet står delvis ovenpå sanden. Kuskjella viser seg bare som et spor i sanden. Det var derfor arbeidsomt å ta kuskjell med skjelljern og det ble utviklet en plog for det formålet. Slik plog var aldri i bruk her i Ørland, men brukt lenger sør. Forskjellen mellom denne plogen og plogen brukt etter Oskjell var at denne hadde runde tinder, ikke flate og spisse som den til Oskjell. Dermed unngikk en at den grov seg ned i sanden. Tindene går ned i sanden mens selve plogen fløyter seg ovenpå. I tillegg brukte de å sette meier på plogen og da gikk den som en kjelke bortover sanden.
Når Oskjell var fanget måtte den renskes med en gang, ble den liggende, selv i sjø, døde den, mens kuskjella kunne ligge i sjøen i sekker etter fanging og kunne brukes etter behov og en hadde da hele tiden ferskt agn.
|
|
Blåskjell, eller kråkeskjell, er, ifølge informantene, brukt lite til agn her. Knut Hegge på Beian var en sommer i Rissa, ved elveutløpet, og tok en færingslast med blåskjell til lineagn. Han hadde skjella liggende i fjæra, tildekket med sildegarn for å hindre at ærfuglen spiste skjella. Han kunne også oppbevare skjella i sekker i sjøen.
Albueskjell og sjøsnegle (strandsnegle) var lette å fange, de sitter i flomålet og kan plukkes fra land. Hvor stor utbredelse disse hadde utover barns bruk til fiske er usikkert.
Da er børstemark mere brukt, både på snøre og til lineagn etter hyse og torsk. Barn og voksne har opp til i dag spadd opp fjæremark med gaffel og oppbevart den i en blikkboks med sjø. Ulempen med fjæremark var fargestoffet en fikk på fingrene under bruken, men fiskelykka økte ved bruk av mark.
Sjøpung var brukt av folk fra Beian og Garten til agn. Innmaten, «slarvet», ble saltet, det satt ikke på angelen uten. Veggen til sjøpungen skar de i passe agnbiter, det var godt agn, fortelles det. De skar pungen på langs i strimler, skar ut kjøttet og kastet skinnet. Kjøttet krøktes så på angelen. De dro til Bustlisundet i Hemne, Koet i Bjugn og til sundet mellom Beian og Garten for å ta pung. De tok pung med ei angelharve, en jernramme som det var festet angler på, og som de dro langs botnen.
På gamle boplasser finner en alltid skjell og den var en viktig bestanddel i matfatet. Oskjell var ikke overrepresentert på disse dyngene. Dette til tross for at den er et ypperlig matskjell og en av våre største muslinger. Alle skjell er lett fordøyelig kost, rike på protein, kullhydrater og viktige stoffer som jod og mange er rike på A-vitaminer.
Det at vi finner Oskjellet på litt dypere vann enn mange andre kan ha vært en av årsakene til at de er så dårlig representert på avfallsdynga. Skjellet ligger under fjærebeltet fra et par meter til omkring 100-200 meters dyp. Det latinske navnet er MODIOLUS MODIOLUS.
Nå er det ingen som bruker det latinske navnet og skjellet er bedre kjent under navn som: Oskjell, agnskjell, gråbeinskjell, hesteskjell, orskjell, ovdeskjell, reuskjell, og omkring Ørland; vobbskjell. Skjellet er vanligvis 12-14 cm lang og sitter i grupper eller enkeltvis på fast underlag.
Det er Oskjellet vi tenker på når vi snakker om skjellgraving. Det var den nye næringa som kom omkring 1920 og utover. Innmaten i skjellet ble sendt til Lofoten og brukt til agn i torskefisket til dagliner og juksa.
Når de fastboende startet opp var de største felta plukket tomme. På yttersida av Storfosna er et sted som kalles Stongdraget, der var det mye skjell. Deretter flyttet de over til østre side av Storfosna, til Sandholmene. De vekslet også mellom disse to stedene etter som om det var landvind eller utavind.
Det begynte med tre mann fra Storfosna som kom i motorbåt og la båten i havna ved Flatøya. Men det ble for værhardt og de flyttet i land i ei gammel bu som de satte i stand. Deretter kom Johan Dalehavn, som i lag med brødrene Grimstad, hadde tilhold i bua på Storflatøya. Det var Harald og Johan Grimstad fra Øya, og Johan Dalehavn og Hans Munken fra Storfosna. Etter dagens graving var det å bære opp en 4-5 kasser fra hver båt. Først var det mat, så var det å klyve skjella og ta ut innmaten. Det var ei stor klove der før, den fylte de og deretter la de haug på den med tomme skjell.
På Sandholmen var det to buer, der var det mye folk og til tider, stor aktivitet. «Vi klauv døgnet rundt», fortalte Johan Dalehavn.
På Uthaug kom først Kåre Nilsen i gang med skjellgraving. Så utvidet de sankeområdet til Lines og Raudgjesinga, også her plukket de på fjære sjø. På Lines lå de oppe i Raudøysundet. Så dro de utover til Asenøya. Vi kjenner til at noen grov ved rundt Frøya og ute i Froan.
Ved valg av fangstområder måtte en ta hensyn til vindretning, en brukte små båter til dette arbeidet, vanligvis færinger. Fangstet en heimefra ble også aksjonsradiusen begrenset. De aller fleste opererte heimefra, det fortelles om graving hele veien langs landet helt inn i Stjørnfjorden.
De som grov kunne ha en person til å klyve skjella for seg. Det kunne være en fra familien eller leidd hjelp. Andre bodde i krypinn borte fra heimen og måtte klyve sjøl. Da ble natta tatt i bruk, forteller noen. Når de bodde i motorbåter måtte de klyve i lasterommet eller på dekk. Noen samlet også da opp skjell og fraktet heim fangsten, en eller to ganger i uka.
Her omkring brukes begrepet skjellgraving, enten man plukker skjell med klype, bruker grove redskaper som plog eller skrape eller graver skjellet ut av sjøbunnen med et grev.
|
|
|
Grevet som en grov skjell med så litt annerledes ut enn et vanlig grev. Det var kløyvd i midten og festet til en stang. Navnet på dette redskapet ble lokalt kalt SKJELLJARN. En måtte i båt for å hente opp skjell på dette viset, og formålet var agnbruk. Nå må vi med en gang ta med at Oskjellet var best egnet til agn om vinteren, da hadde det rogn og melke i seg.
Da skjelljernet var i bruk var ikke sjøkikkerten vanlig. Uten slikt redskap var det vanskelig å se botnen hvis det var vind. Men de gamle visste råd for det også, de hadde med seg litt tran eller "krakse" i en kopp. Det skvettet de utover og dermed var sjøen blank og fin. Krakse er det som er igjen av fiskelever i kraksetønna når fettet, trana, er skilt fra. Som agn var Oskjellet fint å fiske med enten det var snørefiske (vad) eller line.
Det ser ut som om denne ideen kom sørfra. Møringer var her og grov skjell like etter århundreskiftet. I Åfjorden var de omkring 1905-10. Et lag fra Rissa prøvde seg i Åfjorden litt senere, men ga opp. Rundt Storfosna - Kråkvåg var det folk fra Hemne i 1915 og 1916. Vi har beretninger som forteller at de også var der i 1918 og 1919. De var i Vågen på Storfosna og grov med skjelltrøer. Fangsten tok de heim til Hemne om kveldene. Det er fortalt at det var så mye skjell på den tiden at de spadde den opp i båtene på fjære sjø, og slik lastet båtene.
Navn som Sigurd Aunvik og tre brødre Våbø, er nevnt, alle fra Hemne. De fastboende syntes dette var en merkelig måte å tjene penger på, og det gikk flere år før det gikk opp for dem at skjellgraving var god butikk. Likedan var Hemnværingene rundt Beian og grov før de fastboende der startet opp. De brukte plog og lå i sundet mellom Garten og fastlandet med en 30-40 fots dekket båt.
Men så begynte folk så smått å grave skjell, på Storfosna omkring 1918 og 1919. Da gikk det som ild i tørt gras. Brødrene Grimstad uti Øya (Hoøya), vest av Uthaug, kom i gang i 1922. På Beian begynte de samtidig, og litt senere fra Uthaug. Noe av dette skyldtes også muligheten for omsetning av skjella. Vi har hørt at de første prøvde å fare stilt med aktiviteten. De kjørte heim dunker, til å ha skjella i, dekket de over vogna, for at ingen skulle merke hva som foregikk.
Utrustningen var ikke all verden, de måtte ha en båt, de fleste brukte en færing. Dernest måtte de ha en sjøkikkert som kunne festes på båtripa, ei skjellklype festet til ei lang bambusstang og ei strengkorg til å plukke i og hale opp skjella med. Så måtte de ha minst tre dregger og noe tauverk for å ligge nøyaktig der de ønsket å grave skjell.
|
|
|
Det var «børsbåten» de fleste motorbåteierne hadde her omkring, til tross for at flere var bygd i Åfjord. Lugaren var foran og der var det plass til tre mann, Det var to køyer i høyden på en side og benk på den andre side hvor tredjemann sov. Der var også bordet som kunne slås opp mot veggen, benkplass under benken og køyene rommet klær og mat. Ovnen sto innafor døra, på motsatt side av køyene.
Noen plasserte enkle hus på midten av båten til ly under kløyving av skjell. Andre klauv i lugaren, mens større dekkede båter klauv i lasterommet. Robåter var med på slep til feltene som lå et stykke unna. For slepet betaltes en avgift.
For at gravingen skulle fungere måtte et omsetningsledd fungere. Det var til å begynne med skipperne på båtene i slofart som kjøpte skjell før de dro til Lofoten. I Lofoten var det et omsetningsledd som snart sørget for å ha kommisjonærer i området det ble gravd, til å kjøpe for seg. Transporten til Lofoten gikk etter hvert med godsruta. «Rana», som anløpet både Beian og Uthaug, hadde med mye skjell til Lofoten. En informant nevner at det på Beian, en gang, sto 900 dunker som skulle sendes nordover.
Hvem som var kjøpere her i Ørland, er vanskelig å fastslå. Det fortelles at Ola og Martin Grøntvedt kjøpte skjell. Fra Hasselvika for en mann, Sannan, omkring og kjøpte. Han hadde en skipper, Hasselvold, på jakten «Dyrafjell», de tok unna mesteparten til å begynne med. Folk som solgte fisk i Trondheim for folk fra Garten og Beian, kjøpte også skjell på vinteren. Det var Odin Sørensen, Paul Tangen og Karl Rædergård som kjøpte på Beian. «Gartingen» gikk til Lofoten med skjell årene 1933-34-35. «Floa» var en annen oppkjøperbåt. En nordlending, Heiberg Laberg, kjøpte skjell, han hadde faren i Lofoten som selger. På Uthaug kjøpte Chr Finseth, han var også ute i Froan på kjøperunder. Finseth hadde etter 1938 en mann med navnet Espenes i Lofoten til å selge for seg. Espenes hadde omsatt skjell der siden 1908. Fyrvokter Bolsø på Kjeungskjær fyr er nevnt som kjøper.
Hvor mye den enkelte tjente er vanskelig å finne ut. Men at de gjorde mer penger på skjellgraving enn på fiske er alle enige om. Ved bruk av generell statistikk tjente graverne i 1938 gjennomsnittlig 460 kroner.
I perioder var det stor konkurranse mellom kjøperne. De brukte mange knep, både selger og kjøper. Noen kjøpere hadde med sigar og dram på turene sine, ja, noen kunne tilby seg å hjelpe til med vaskingen av innmaten for å sikre seg partiet. «Det var den frie konkurransen som rådd, ja .....» De som grov og de som rensket skjella kunne vente med salget til utover dagen eller til neste dag. «Det var litt spennende også», sier de som solgte. Juks og fanteri forekom. Sur skjell ble lagt midt i dunken og fersk skjell i endene. «De ladda dunkan», var Labergs kommentar, «de ladda dunkan i begge endan»!
|
|
|
De rodde med kikkerten ute til de fant skjell, så satte de ned ei klipe og rodde ut en dregg. De lette mens de satte ut den andre dreggen også. Var det vind eller straumstille kunne de sette ut bare to dregger. Brukte de to dregger i tillegg til den første, var den siste belagt i bakskotten, de andre to var som oftest belagt på framkeipene.
|
|
|
|
|
Sjøkikkerten var av tre eller blikk, tre var sagt å være best. Glasset var festet med tjære og kritt eller sinkkvitt. Luftehull i kikkerten og sjø på innsiden av glasset var brukt for å fjerne doggen. Kikkerten var vanligst på styrbord side for høgrehendte. En måtte kvile skjelltrøa mot noe i straumen, det var vanligvis keipen. Festemetoden for kikkerten varierte, noen måtte bite i den for å holde den rolig. best var det om den var surret med tau. Noen forlenget kikkerten slik at de kunne kvile seg på den. Da leitet det ikke så på ryggen. Skjellkorga satte de på bunnen og plukket opp i den.
|
|
|
|
|
Skjellkorga var ei vanlig strengbøtte. Noen brukte en trekasse som var søkt ned med stein eller jernstykker. Noen slo hestesko på utsiden av trekassen for at den skulle synke. En plukket så skjella, ett og ett, opp i korga, og halte den opp når den var full.
|
|
|
Skjellklipa var festet til ei lang bambustrøe, og ble til ei skjelltrøe. Bambustrøer på 17-18 fot var vanlig handelsvare. Senere måtte 22 fot til og det var de største. Chr Finseth fortalte: «Måtte levere lenger og lenger stenger, år for år». De skaut på jernrør for å kunne synke på rette enden, men det ble vanskeligere å se hvor en arbeidet da.
De hadde vanligvis to trøer av forskjellig lengde og gjerne med forskjellig klipstørrelse. Klipa ble styrt av et snøre, vanligvis var det 10-kilos. Taren måtte fjernes for å komme til skjella, den ble fjernet med en ljå som var festet på trøa, eller de kleip av tarepeisen med klipa. Lengste stenger som det snakkes om var på 6 meter.
En far hadde bestandig så mye magrere skjell enn sønnene. «Æ har da lært dem opp, og kunne ikke forstå at de fant feitere skjell enn meg». Godt syn betydde mye når en arbeidet på dybder over 5 meter.
|
|
|
|
Skjellklipene ble laget av lokale smeder. På Uthaug var Ludvig Hauge en av dem. Smedene på Beian laget kliper til å ta av trøa. Smeden som laget skjellklypene på Beian var Per A Kvitsand. Han var gårdbruker på Rædergården. Han hadde mange barn og hadde derfor arbeidskraft til overs til arbeid utenfor gården. Han innredet motorbåter, som ble kjøpt i Åfjord, med lugar og innredning. Det var båter på 25-28 fot. Han var bygdesmed og laget også dreggene som graverne på Beian brukte. På Storfosna var det en smed, Pettersen, som var kjent for gode kliper. Foruten at de hadde god form laget han mothaker inne i klipa for bedre feste av skjellet. Hans arbeid er forsvunnet, bare ei klip er i Yrjar Heimbygdslags samling. Smedtengene og øvrig redskap som han benyttet er støpt inn i låvebrua på gården etter ham, som armering.
|
|
|
|
|
Vestlendinger som var i Åfjorden like etter 1900 brukte skjellplog. For å benytte plog må bunnen være jamn og ikke være dekket av stein eller tare. En måtte arbeide to og to og en ødela svært mye skjell. De som ikke løsnet og havnet i posen bak plogen ble knust. Plog var mye brukt ved Hitra og ute i Froan.
På Uthaug anvendte Arnt Brodersen plog, likedan Petter Knutsen. Begge disse plogene er i heimbygdslagets eie.
Skjellplogen ble laget i flere størrelser, den er en jernramme med tinder som skraper underlaget. Alle har en pose bak plogen som samler opp skjella. Ved bruk av plog måtte en enten ha en motorbåt med noenlunde kraftig motor, og helst brukte to båter så en kunne hjelpe til når plogen kjørte seg fast. En kunne også feste båten til landet og dra plogen til seg ved hjelp av en bom og stevnblokk.
En utviklet ploger med forskjellige tinder for bruk til forskjellig underlag. Dermed kunne en bruke plog til fangst av både O-skjell og kuskjell. Ulempen ved bruk av plog etter O-skjell var at mange skjell ble skadet og disse var døde når en begynte fangstingen neste dag. En forstyrret forøvrig mange skapninger på havbunnen ved bruk av plog. Det ble i 1990-åra gjort ny prøvedrift med plog etter O-skjell ved Dolmøya på Hitra. De konkluderte med at teknikken måtte utvikles videre skulle plogen kunne brukes igjen.
|
|
Ei skjellskrape er en miniplog festet til et skaft. Den ble brukt i bratte skråninger hvor klip eller plog ikke lot seg bruke. Den ble for tung å operere og ble lite utbredt.
Til høsting av blåskjell brukte de ei rive. En brukte den helst på fjære sjø ved lasting av robåter.
|
|
En stikkert er en overdimensjonert skjellklype. Den er ikke kjent brukt her i området.
De måtte utnytte de korte dagene til graving. De fleste hadde klyvere heime. Det var enten familien eller leidd folk. For leieklyving betalte de to kroner kassen. Normalt gikk det fire kasser på dunken. En brukte sildekasser til oppbevaringen og transport.
Heime klauv de i fjøset eller på kjøkkenet. De som lå borte klauv ombord, enten i lugaren eller i et hus på dekk. På dekksbåter klauv de i rommet. Fra Beian grov de ved Vallersund og omegn ei tid. Da gikk de heim til Beian en eller to ganger i uka til klyving. De som lå i buer brukte natta utover våren. «Vi kunne sitte oppe til fire når det var riktig travelt i «marsen». Så var det å legge seg nedpå og opp igjen i 7-½8 tiden. Tenkte ikke over at det var lange dager, var berre om å få tak i skjell».
|
|
De som klauv hadde på seg oljeklær og oljeermer. De brukte en smal kniv, en mjuk bordkniv var mye brukt. Det var to teknikker, en kunne bruke ei fjøl eller en klauv i handa. En satte inn kniven ved «bastet» og fulgte ei side av skjellet for å skjære av lukkemuskelen eeller en åpnet så skjellet ved «bastet», delte skjellet og skar av andre muskelfestet og tok ut innmaten. En rensket bort den mørke hinna som lå omkring innmaten og litt av gjellene. Enklest var rensinga hvis skjella var daggamle, da åpnet den seg litt.
Innmaten så ut som egg. Det var trivelig arbeid, er det fortalt. Hannskjella var gule, hunnskjellene var røde. Store gamle skjell var ofte bevokste med ryl. Det gjorde en sårfingret, «det svei etterpå i koppvasken».
Innmaten ble lagt i skjelldunker, de tok omlag 28 liter. For å unngå surning bruktes litt salt, fra en liter til noe mer per dunk. Beste agn var et ferskt skjellagn, og en måtte balansere bruken av salt med lagringstid og temperatur.
Det var gårdbrukere i Åfjorden og Rissa som var leverandører av dunker i dette distriktet. De som laget dunkene i Skaugdalen i Rissa solgte til Rissa Handelslag eller andre i Rissa som solgte dem videre. Prisen var 1,10 kroner stykket. Større parti ga rabatt, og Chr Finseth fortalte at han solgte dunker til gravere for ned til 90 øre stykket.
De fant perler i skjella. perlene ble samlet på glass med maskinolje på. De solgte perlene til gullsmeder i Trondheim. Noen fikk laget seg slipsnåler og hadde skjellperler på dem, andre satte dem på ringer og andre byttet dem i sølvtøy. Da var det godt å kunne snakke for seg.
En original som også grov skjell, gikk under navnet «Doktor X». Han var «takstmannen» deres. Han anga tre verdier: «Verdiløs» - «5 kroner» - «10 kroner» . Noe måtte en holde ap med.
Det var perlemorsknapper på blusene i den tiden. Fire brødre grov skjell sammen med en som var veldig opptatt av perlene. En av brødrene filte bort festet på en slik knapp. Han satte en trepinne i et stort skjell som hadde åpnet seg og lurte den falske perlen inn under hinna i et stort skjell. Han fortalte om spøken til de andre tre brødrene og lurte skjellet i fangsten til denne mannen. Perlen ble naturligvis funnet om kvelden, men vedkommende hadde problemer med å få omsette «perlen» i Trondheim etter sesongslutt. «Dei toskan sei at det e ein knapp!».
|
|
Det ble store menger skall etter skjellgravinga. Vi finner slike dunger enda på holmene. Det ble prøvd å male opp skjella, men det var ingen kjøper av dette. Hele skjell var brukt til grøftefyll, lagt i botnen av grøftene. De brukte også skjell som drenslag i bunnen av steinveiter.
Det var kvaliteten på skjellet og saltinnholdet i dunken som avgjorde prisen. Men den største årsaken til prisvariasjonen var fisket i Lofoten. Dermed var været en stor variabel. Vind fra syd og vest med mildvær og innsig av fisk ga topp pris. Landvind med frost med lite innsig av fisk ga lav pris. «Botneng», fralandsvind, som sto ut Ofotfjorden og Vestfjorden var verst. Variasjonen var størst på slutten av sesongen med pris mellom 30 og 70 kroner dunken. Dårligst pris var 5 til 10 kroner dunken. Chr Finseth nevnte prisvariasjoner mellom 5-6 og 40-50 kroner. Det er nevnt en dato i mars når det ble tillatt med dagline, og fra da av steig prisen.
Norges Fiskarlag gjorde forsøk på prisregulering og gjennom «Agnforsyninga» ved å kjøpe opp til en fastere pris. Likedan satte de tidspunkt for oppstart og avslutning av gravinga. Til påske var det vanligvis slutt for sesongen. Saltet kostet på denne tiden 6-7 øre literen. De som grov skjell her tjente mer enn de som dreiv fiske.
Til sammenligning tjente ei tjenestejente i 1929 15 kroner måneden, en dreng i 1931 tjente 12 kroner, i 1932 15 kroner, i 1933 20 kroner og i 1934 25 kroner. Melk for levering til meieriet var i 1933 betalt med 6 øre literen.
Av klær gikk det på ullklær. Ull undertrøye og underbukse, ullstrømper og labber (lester). Over dette brukte de overskjorte og overall. Devold-trøye eller annen ulljakke var brukt. Til slutt hadde en på oljeklær, støvler av gummi eller lær. Skinnlue og ullvotter avsluttet påkledningen. Lærstøvlene måtte smøres med heimlaga smurning av tran og tjære.
Brødmaten var «kak og sirup». De som lå borte hadde med middagsmat i nesten ferdig utgave som de varmet opp. De kokte fisk, fisk kunne fiskes mens de grov, knuste skjell lokket fisk til stedet. Salt fisk vatnet de utafor ripa og den var ferdigvatnet til kvelds. Ellers gikk det mye på hermetikk, de betalte 13 øre eska for sild i olje. Noen fortalte at de tjente så godt at de ikke syntes hermetikk var kostbar middagsmat.
|
De tok inn i de buene som sto på holmene. Godseier Hagen på Storfosna satte opp buer til laksefiskerne sine, og disse ble brukt. Det var bu på Sandholmen og Tårna, den på Tårna var ei tømmerbu. Olaf Nesset kjøpte senere bua på Sandholmen og satte den i stand. Der bodde fire mann. En båt, en halvfjærrømming var satt opp samme sted og der bodde to mann i lugaren. Det har vært ei bu på Litjflatøya som ble flyttet til Lyngholmen på Storfosna. På Storflatøya bodde mange i den bua. Begge de to siste buene ble skutt i filler av tyskerne under krigen. De brukte dem som mål under skyting fra Hoøya. Vaktbua som sto sør for havna på Uthaug under krigen, der støyperiet er i dag, ble flytta til Storflatøya etter krigen. Den har navnet «Villa Grete».
Behovet for agnskjell i Lofoten tok slutt med innføring av svenskepilken, samstundes tok notfisket til på dagtid i Lofoten og vanskeliggjorde daglinefangsten.
Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag