Garten havn Av Terje Sørensen

På østsiden av øya Garten finnes en markant bukt mellom Hamnaberget og Åkervikberget. Den blir kalt Gammelhamna, Sørhamna eller bare Hamna. Åkervika var muligens det opprinnelige navnet på innbuktningen, men dette brukes i dag bare om et nærliggende område på land. I berget på begge sider av bukta finnes flere fortøyningsbolter. De vitner om at dette stedet i sin tid har vært brukt som ankringsplass for seilfartøyer. Den forholdsvise lune beliggenheten har også gjort sitt til at strandområdet ved bukta har vært mye brukt som landsettingssted for småbåter, særlig tidligere. Flere naust og sjøhus fikk også sin plass ved havna, men de er stort sett borte. Kun ett nyoppført sjøhus står i dag der naustrekka lå.

Gammelhavna i le av Hamnaberget. Åkervika i forgrunnen.

Etter at dampskipene var blitt faste innslag i kysttrafikken, og dampskipsrute mellom Trondheim og Namsos var blitt etablert, ble Garten anløpssted for «Indherreds og Namsos dampskibsselskabs Skibe». Skipene la ikke til kai på Garten, men gjorde opphold like utenfor Gammelhavna. Passasjerer og varer ble tatt om bord og ført i land ved at ekspedisjonsbåter ble rodd ut til skipene. Føringsbåtene lå vanligvis fortøyd ved et skjær et stykke ute i bukta, Storskjæret. Det var anlagt en steinfylling, som fortsatt eksisterer, fra strandkanten og ut til dette skjæret.

En steinfylling går fra strandkanten ved Åkervika og ut mot Storskjæret

Brudeferd fra Gammelhavna. Både brudepar og gjester fikk båtskyss til kirke da Johan Petter O. Haftorsen fra Frammigården (61/3) giftet seg med Synnøve Nesdahl fra Rissa, sankthansaften 1908. Bakenfor naustrekka, i bakgrunnen, ses gården.

Etter at Garten fikk landhandel fra 1895 og poståpneri fra 1914, var det stedets handelsmannen, Ole Benjaminsen Garthen ( 1873-1932), som også gjorde tjeneste som poståpner og dampskipsekspeditør på øya. Han sørget for å ro passasjerer, post og varer til og fra ruteskipet. Etter ham overtok sønnen Olmar Berge Garthen (1906-1960) de samme funksjonene. En liten trekai, kalt «bru», gikk et stykke ut i bukta nedenfor brygga til handelsmannen, og denne kaia tjente som ilandførings- og ilandstigningssted. Føringsbåten var ca. 22 fot lang og bygd av solid materiale. Midtrommet var forsterket med ekstra bord slik at båten skulle være solid nok også til kvegtransport.

Dampskip som trafikkerte den nevnte ruten var "Namsen" 1879-1891, "Nauma" 1891-1954, "Kysten" 1909-1964, "Aafjord" 1914-1948 og "Bjørnør" 1941-1962. Ordningen med dampskipsanløp ved Gammelhavna varte i mange år, men 6. november 1950 ble Garten sløyfet som anløpssted. Et par år tidligere hadde øya fått veiforbindelse med fastlandet, så nedleggelsen av anløpsstedet hadde nok sammenheng med det.

DS "Nauma" DS "Kysten"

DS "Bjørnør" DS "Aafjord"

I Garten Fiskarlag, som ble stiftet ca. 1916, kom det tidlig på tale å sette opp et ishus. I 1926 forhandlet laget med gårdbruker på bnr. 4, Iver Iversen (1872-1950), om en tomt til et slikt hus. Fiskarlaget hadde enda ikke planer om å anlegge kai, men på lagets årsmøte i 1926 ble bygging av kai nevnt for første gang. Anders N. Næsset (1872-1949), formannen i Sør-Trøndelag Fiskarlag, var innbudt til dette årsmøtet. Han så det som en selvfølge at ishus og kai ble lagt i nærheten av hverandre. I 1929 innhentet fiskarlaget anbud fra ingeniør Hans Samdal (1887-1947) i Trondheim på bygging av både ishus, kai og en 100 meter lang vei langs sjøen. Anbudet lød på 14.500 kroner. I utgangspunktet var det nok tenkt at alt dette byggearbeidet skulle skje ved Gammelhavna, selv om dette ikke er presisert i anbudet. Det ble raskt gjort klart til bygging av kai utenfor Storskjæret, og tømmer ble skaffet til veie. Men byggingen ble satt på vent, og planene ble endret.

På nordsiden av øya, ved Nordsjøen, lå et alternativt sted for havneutbygging.

Det gikk enda et par år før noe kaianlegg ble realisert, ikke ved Gammelhavna, men på nordsiden av øya, ved Nordsjøen. I 1931 stod denne kaia ferdig. Samme år ble det også satt opp et ishus ved Nordsjøen. Heller ikke dette ble altså reist ved Gammelhavna slik planen sannsynligvis hadde vært fra starten av. En leiekontrakt mellom Garten Fiskarlag og eieren av Nordsjøstykket (61/6), Sivert Løkken (1885-1940), ble opprettet. Kontrakten, som ble tinglyst 17. august 1932, gjaldt tomt til både pakkhus, kai og ishus m.v. på gårdeierens grunn. Sommeren 1932 tok havnevesenet bilder av området. Det var i forbindelse med bygging av en omsøkt molo som skulle gi havneområdet bedre dekning. Dette skjedde altså etter at både ishus og kai var kommet på plass.

Fiskerbåter oppankret innenfor Støttskjæret ved Nordsjøen.

Det var Garten Fiskarlag som hadde leverte søknad til Havnevesenet om at det måtte etableres en molo. Havnevesenet foretok kartlegging av grunnforholdene både ved Nordsjøen og Gammelhavna, og det ble utarbeidet alternative planer for begge stedene. Overslaget for nordhavna var på 98.000 kroner og 165.000 for den andre. Planene ble forelagt fylke, kommune og lokale instanser, og det ble klart at Nordsjø-havna var å foretrekke. En 170 m lang molo fra Nesvikhaugen over Støttskjæret skulle bygges. Dessuten skulle det mudres ned til – 2m innenfor moloen. Kommune og fylke garanterte i 1933 og 1934 for et distriktsbidrag på inntil 5.000 kroner til prosjektet. Arbeidet ble igangsatt høsten 1934 som krisearbeid med en bevilgning på 15.000 kroner.

Moloarbeidet startet i 1934

De aller fleste som arbeidet på moloen var tilreisende fra Ørlandet eller Agdenes. Ved havneområdet lå et fraflyttet hus, «Bergetta-stua». Den fungerte som losji og spisebrakke for arbeiderne. Mathilde Nordgård (1909-1998) var kokke for arbeidslaget som spiste i «Bergetta-stua». Formennene, alle fra Sunnmøre, var derimot innkvartert hos fastboende gartinger.
Et steinbrudd ble åpnet i Nesvikhaugen like ved molofoten. En 5 tonns kran stod i steinbruddet. Arbeidet foregikk med enkle redskaper i starten, med feisel og bor, og med to – tre mann på hvert arbeidslag. Senere ble det skaffet motor og kompressor. Motoren, en 30 hk «Brunvold», hadde tidligere stått i motorbåten «Dag», eid av Per Solbu (1886-1986). Motoren ble plassert på et fundament ved molofoten. Et lite lokomotiv ble brukt til å trekke skinnegående traller med brudd-stein.
I 1935 var midlene til nødsarbeid brukt opp. I budsjettet for 1935/36 ble Garten tatt opp som nyanlegg med en ordinær bevilgning på 14.000 kroner. Havnedirektøren gav samtykke til at moloen kunne forlenges til 200 m innenfor rammen av det opprinnelige overslaget, som for moloen var 69.000 kroner. Dette første byggetrinnet førte moloen ca. 50 m forbi Støttskjæret, hvor det ble støpt et lite kaianlegg. Arbeidet ble avsluttet høsten 1936.
To år senere ble en kontrakt mellom NOR A/S og grunneier Sivert Løkken. Den gav oljeselskapet rett til oppføring av to solaroljetanker for 30 år mot årlig leie kr 1,50. En brukt oljetank på 50.000 liter ble oppsatt på berget like ved ishuset. Solaroljen ble tappet fra en måle- og tappestender på kaia, og det ble bygd en oljebu der smøreolje, smurningsfett og parafin ble oppbevart.

Kai, ishus, oljetank og oljebu til høyre i bildet.

Nordsjøhavna med motorbåter på svai. Ishus og kai i bakgrunnen til høyre.

Etter at moloen var bygd ut i full lengde, søkte Garten fiskarlag om å få den forlenget enda mer. Det ble utarbeidet en revidert plan, og etter denne planen ble moloen forlenget til 242 m. Kontoen vedrørende moloen ble avsluttet 30. juni 1946 med en samlet utgift på 146.667 kroner.
I 1945 søkte fiskarlaget om ny mudring i havna. Grunnboring og kontrollodding ble foretatt her i 1947. Havnedirektøren uttalte at det ville bli utarbeidet en plan for utvidelse av havna, men han hadde ingen oversikt over når planen ville foreligge eller når arbeidet ville bli iverksatt.
I 1955 godkjente Havnedirektøren mudring til -4 m. Det ble bevilget penger til arbeidet i budsjettet for 1956/57. Mudringsarbeidet ble utført i 1957 med en samlet utgift på 304.119 kroner.
Ved årsskiftet 1966/67 søkte Garten fiskarlag om å få fjernet en fjellgrunne i havnebassenget, og om ytterligere mudring. Distriktssjefen fremla i 1967 en plan for sprengning av grunnen til en dybde av -4 m. Et eventuelt byggetrinn 2 ville omfatte mudring til -4 m av et større område. Begge planene ble godkjent av Havnedirektøren. Overslaget for bortsprengning av grunnen i havna ble i 1972 forhøyd til 98.000 kroner. Det ble bevilget penger til prosjektet i budsjettet for 1973. Arbeidet ble igangsatt i 1973 og gjort ferdig på nyåret i 1974.
I steinbruddet som var blitt åpnet i Nesvik-haugen i forbindelse med molobyggingen på 1930-tallet, skjedde det en dødsulykke i 1971, idet en 15-åring som var på sommerferie på Garten, Stein Melkild (1956-1971) fra Sunndalsøra, fikk en stein over seg og ble klemt i hjel der. Havnevesenet utførte deretter nødvendig sikringsarbeid i steinbruddet.
Den gamle trekaia fra begynnelsen av 1930-årene trengte å repareres flere ganger. I 1954 satte Garten fiskarlag av 5.000 kroner til dette formålet, og år etter år ble kaispørsmålet tatt opp. I 1965 søkte fiskarlaget Norges råfisklag om en stønad på 10.000 kroner til reparasjon av kaia, men fikk avslag. Behovet for et skikkelig kaianlegg ble imidlertid innfridd da Ørland kommune i 1967/68 bygde en almenningskai i Garten havn.

Motorbåter på Garten havn.

I 1953 ble det startet skyssbåttrafikk fra Garten til Storfosna/Kråkvåg som et kommunalt foretak. Gartingen Alf Kristiansen (1913-1999) ble ansatt som skysskar. Han hadde etter tur seks skyssbåter. Den siste het «Happy». Alf Kristiansen sluttet som kommunal skysskar i 1978, da skyssbåtordningen til Storfosna opphørte.
I fast rute som passasjer- og postbåt mellom Garten, Storfosna, Kråkvåg, Leksa og fastlandet på Agdenes-sida av fjorden gikk dessuten «Auno». Båten hadde Harald Apold (1922-1988) fra Leksa som skipper.

"Happy"

"Auno"

Etter at det ble bygd ferjekai ved havna, ble det i 1978 åpnet ferjeforbindelse fra Garten til Storfosna og Kråkvåg, samt til Leksa, Kongensvoll, Moldtun og Værnes i Agdenes. Det var Fosen Trafikklag som fra starten hadde konsesjon på driften. Sambandet ble betjent av MF "Munken".

17. mars 1978.

Fergeanløp.

Etter Fosen Trafikklag overtok det private aksjeselskapet Fosen-Linjen AS (stiftet 1999) gods- og passasjertransport på sambandet i 2000. Selskapets to bilferjer er MF «Nidaros I» og MF «Nidaros II». Anløpsstedene som operatøren i dag betjener, er Garten, Storfosna, Leksa og Værnes. Firmaet har forretningsadresse på Kråkvåg. Denne øya fikk bruforbindelse med Storfosna i 2003 og ble dermed uten behov for ferjeanløp

Våren 1982 fikk havnekomiteen i fiskarlaget forespørsel fra Garten Båtklubb om tillatelse til å legge ut flytebrygger inne i havneområdet. Komiteen kunne ikke godkjenne et slikt anlegg for fritidsbåter. Yrkesfiskerne måtte prioriteres. Båtklubben sendte en ny søknad og anviste hvordan anleggene kunne reguleres slik at det ble plass til alle. Havnekomiteen godkjente dette, og i 1982/83 kom flytebrygge på plass. Søknad fra Garten Båtklubb om en ekstra flytebrygge ved siden av den eksisterende ble forkastet av fiskalaget, men tillatelse til 24 båtplasser i en fem års prøvetid ble likevel gitt. I 1986 forelå en ny søknad fra båtklubben om utvidelse av marinaen. Fiskarlaget fant nå å kunne slutte seg til planen så fremt den nye flytebrygga ble redusert fra omsøkte 30 meter til 18 meter på grunn av den trange havna.

Kystverket (som i 1974 hadde avløst det gamle Havnevesenet av 1846) mottok i 1983 en søknad fra Garten Fiskalag om forlengelse av moloen og mudring innerst i havnebassenget. Fiskarlaget bad fiskerisjefen i fylket medvirke til at dette arbeidet kunne komme i gang. Laget ville påskynde uttalelser fra Ørland kommune og Fiskeridirektøren, slik at saken ble tatt opp på fylkestinget i 1986. I 1992 ble en plan for 20 m forlengelse av moloen til en totallengde på 262 m utarbeidet. Planen omfattet også en utvidelse av bredden på innsiden av den gamle moloen. Kostnadsoverslaget var på 2,4 millioner kroner. Både forlengelsen og utvidelsen av moloen ble utført før 2000.

Allerede i 1984 hadde Garten Båtklubb planer klare for småbåtslipp i havna. En søknad fra klubben om båtopptrekk etter fjæra ble forkastet av fiskarlaget. Fjæra skulle være for sjekter og robåter. Fiskarlaget foreslo heller et båtopptrekk langs berget ved molofestet, og støping av fundament ble utført her i 1985. I 1986 søkte båtklubben fiskarlaget om tilskudd til arbeidet med slippen, men styret i fiskarlaget kunne ikke gå inn for det, da disponible penger skulle brukes til reparasjon av ishuset. (Det ble imidlertid solgt og revet rundt 1990). I 1987 søkte båtklubben fiskarlaget om ny støtte til driften. Denne gangen skulle eventuell pengestøtte i første rekke brukes til fremføring av vann. Garten fiskarlag besluttet nå å gi 10.000 kroner til båtklubben. Dette var bare få år før fiskarlaget egne dager var talte. Først på 90-tallet gikk laget stille inn i historien, men uten å bli formelt oppløst.

Reiselivsbedriften Garten Sjøhus, ved Svein Erik Sørgård, eier av Nordsjøstykket (61/6), begynte i 1993 oppføring av utleieboliger for sjørettet turistvirksomhet ved havneområdet. I tillegg til flere boenhetene har firmaet marina og flere moderne fritidsbåter med motor, samt egne brygger for sløying og røyking av fisk her

Ellers står en rekke brygger eller sjøbuer langs veien som er anlagt på søndre side av havna og går fra ferjeleiet mot havnemoloen- Et par av husene står på bygselet grunn under Litlnesvika (61/7). De fleste ble imidlertid opprinnelig oppsatt på naboeiendommen Nordsjøstykket (61/6), hvorfra tomtegrunnen med tiden er blitt utskilt. Nesten alle sjøhusene har i årenes løp vært benyttet av fiskere på Garten i forbindelse med båt og bruk. Hele området er i dag regulert til næringsformål. Husene defineres fortsatt som driftbygninger for fiske , fangst og oppdrett

Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag