Skuronn Skrevet av Terje Sørensen

Det eldste redskapet til bruk under kornhøsten, er sigden. Den var enerådende inntil skyrua ("skjerra") kom på 1600-tallet. Den har et lengre skaft og et rettere blad enn sigden. (På Ørlandet ble også sigden ofte kalt "skjerra".) Ofte var det kvinner som hadde jobben med å skjære åkeren. Et kornband ble som regel skåret i to omganger - to hend - men vante mannfolk kunne også skjære bandet i ett. For å holde loa (=det skårne kornet) sammen i nek, laget man en bendel av en bunt kornstrå. På toppenden gjorde man en vri, delte halmen i to slik at bendelen ble tilstrekkelig lang, og la den på marka. Materialet som skulle danne neket, ble lagt oppå, og bendelen ble spent fast rundt den. Det gjorde man ved å samle og vri de frie endene av bendelen slik at de dannet en halmknute.

Mot slutten av 1800-tallet ble ljåen, tradisjonelt benyttet som slåtteredskap, tatt i bruk under kornhøstingen. Når den ble brukt til å skjære korn med, ble det festet en tynn bue kalt meiebue på ljåbladet, for da la stråene seg jevnere. Man snakket alltid om å slå gras, men å skjære korn selv om redskapen og arbeidsmetoden var den samme i begge tilfellene. (Jeg ser her bort fra "Kjerringa mot strømmen" som ville klippe kornet. Og henne gikk det som kjent ikke så bra med). Ordene slått og slåttonn er avledet av verbet å slå. Tilsvarende henger skur og skuronn sammen med å skjære.

Allerede Plinius den eldre (år 23-79 e. Kr.) beskrev en oksetrukket maskin til slåing, men hans ide ble ikke fulgt opp og videreutviklet, og oppfinnelsen gikk snart i gjemmeboken. I 1826 ble et skjæreapparat med tanke på kornskur konstruert av den skotske presten Patrick Bell (1801-1869). Apparatet var ikke særlig effektivt, men gav grunnlaget for senere konstruksjoner. I 1831 patenterte Cyrus McCormick (1809-1884) den første hestetrukne slåmaskin, men det var hans forbedrede maskin fra 1845 som ble den første virkelig brukbare slåmaskin.

Slåmaskinen hadde en kam som var ca 120 cm. lang, og et tilsvarende sett med. kniver. Knivene gikk frem og tilbake og kuttet stråene av mot skarpkantede skjæreplater. Platene var festet i de såkalte "fingrene" som vernet kniven mot stein og lignende, og delte opp det som skulle skjæres i små totter. Kraften ble overført fra kjørehjulene. Det ble brukt hest til å trekke maskinen. Slåmaskinen effektiviserte onnearbeidet betraktelig da den kom. Ved skur av korn ble maskinen utstyrt med en innretning som samlet loa. Den kunne legges av i hauger, passelig store til å lage kornband (nek) av. Avleggingen skjedde for hånd på de fleste maskinene, snart også automatisk på enkelte.

Etter at maskinene hadde skåret kornet, måtte det bindes for hånd. Det kunne kreves 6-8 bindere til effektivt å følge en håndavlegger trukket av to hester. Hvis det var godt og tørt vær, kunne kornband tørkes i rauk. Den bestod som regel av 4-5 nek som ble stilt opp mot hverandre på bakken. Enkelte pleide også å henge loa på hesje, dvs. på 3-4 parallelle ståltråder strukket mellom og fastgjort til staurer som stod på rekke. Men det vanligste var å træ 8-10 kornband ned på enkeltstående staurer. Det første kornbandet nærmest bakken stod da på høykant mens resten ble satt horisontalt. Staur med kornband til tørk på ble kalt sneis.

Slåmaskin til bruk i skuronna ble avløst av selvbinderen. Den ble også trukket av hester, men var en stor teknisk nyvinning da den både skar og bandt kornet til nek i en operasjon.

Selvbinderen nevnes som en kuriositet allerede i 1855. Selskabet for Norges Vel hadde dette året kjøpt inn en selvbinder fra England for 225 spesidaler. Bladet Folkevennen skrev:

"Den kunde skjære 4 Maal i Timen, men der var Behov for 2 Heste, 2 Karlfolk og 6 Kvindfolk, og Akeren maatte være jevn og aldeles stenfri".

Først rundt 1900 fikk selvbinderen innpass hos noen bønder. Fra 1930-årene ble maskinen mer og mer vanlig. på gårdene.

Selvbinderen buntet loa sammen og knyttet om den med bindegarn av hamp (i krisetider også med tråd av papir). En vinde ordnet stråene inn mot kniven så de falt ned på en transportduk, og ble ført inn til elevatoren som igjen transporterte materialet opp til bindebordet. Der ble stråene pakket sammen mot en utløserarm, og når trykket mot den ble tilstrekkelig stort, sattes bindemekanismen i drift. En nål la garnet rundt stråbunten, og knytteren laget knuten, kniven kappet garnet, og utkasteren hev det ferdige bandet til side.

Men selvbinderen som var en sinnrik innretning med mange bevegelige deler, og kunne ha driftsproblemer. Det var meget viktig at den mekanismen som foresto nekbinding var justert korrekt. Denne mekanismen voldte ofte mye besvær.

Etter den annen verdenskrig avløstes selvbinderen etter hvert av skurtreskeren. (Denne landbruksmaskinen gjorde samtidig et annet maskineri, treskeverket, overflødig). De første forløperne for skurtreskeren ble bygd i USA ca. 1830, og de første fullt brukbare ble bygd i Australia i 1843. Til Norge kom den første skurtreskeren i 1939.

Skurtreskeren er vanligvis selvgående med egen motor og drivverk. Tidligere ble de minste treskerne koblet til traktor som sørget for fremdrift og kraft til treskekomponenten via en kraftoverføringsaksel (slepetresker).

Skjæreapparatet består av en frem- og tilbakegående kniv. Loa blir presset sammen fra skjæreapparatet via et transportbånd inn i treskeapparatet. Det er en halvsylindret bro med spiler og en roterende slager som slår findelene (kornkjerner med forurensninger) gjennom spilene. De føres over et såld med hullstørrelse tilpasset kornet som høstes. Kjernene faller gjennom såldet, mens de lettere delene (agner, snerp, tørre bladrester og halmstubb) blir blåst bakover av en vifte og ut. Halmen føres fra treskeapparatet til halmristerne, der kornkjerner som ikke ble skilt fra i slageren, slippes ned og føres til renseverket. Deretter slippes halmen i en streng bak treskeren, eller den blåses gjennom en kutter og finsnittes for å gjøre nedpløying enklere. Renset korn samles i bunnen av treskerkroppen og føres til en tank med en elevator. Fra tanken skrus kornet ut av treskeren over i traktortilhenger eller lastebil.

En videreutvikling av denne klassiske slagertreskeren har vært å legge flere slagere etter hverandre til erstatning for halmristerne. I en såkalt aksialtresker føres loa fra skjæreapparatet inn i en langsstilt sylinder med spilevegger Den roterer i stor hastighet og skiller kornet fra strå, bladdeler og agner etter samme prinsipp som en separator.

Skurtresking av korn og modent frø er arbeidsbesparende sammenlignet med å skjære og treske kornet i to operasjoner. Nesten alt norsk korn høstes nå med skurtresker. Kornet krever en uke eller lengre veksttid før høsting med skurtresker enn med selvbinder. Dette er kompensert ved å foredle frem kornsorter som krever kortere veksttid, eller som ved hjelp av større stråstivhet og spiretreghet tåler samme veksttid med samme høstesikkerhet og kornkvalitet. Skurtresking stiller store krav til tørking og lagring av kornet, idet vanninnholdet som regel er for stort til at det uten videre er lagerfast. Skurtresking av engfrø krever særlig påpasselighet ved valg av høstetidspunkt og ved innstilling av maskinen.

Kilde: Store norske leksikon.

Se noen av de redskapene Yrjar Heimbygdslag har i sin samling, og som ble benyttet til innhøsting. Hvis du som leser har opplysninger eller kommentarer, send gjerne en e-post til oss.

Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag