MODIOLUS MODIOLUS
Oskjell
|
MODIOLUS MODIOLUS Oskjell |
Det er oskjellet vi tenker på når vi i dag snakker om skjellgraving. Det var den nye næringa som kom omkring 1920 og utover. Innmaten i skjellet ble sendt til Lofoten og brukt til agn i torskefisket til dagliner og juksa.
På gamle boplasser finner en alltid skjell og den var en viktig bestanddel i matfatet. Oskjell var ikke overrepresentert på disse dyngene. Dette til tross for at den er et ypperlig matskjell og en av våre største muslinger. Alle skjell er lett fordøyelig kost, rike på protein, kullhydrater og viktige stoffer som jod og mange er rike på A-vitaminer.
Det at vi finner oskjellet på litt dypere vann enn mange andre kan ha vært en av årsakene til at de er så dårlig representert på avfallsdynga. Skjellet ligger under fjærebeltet fra et par meter til omkring 100-200 meters dyp.
Andre navn på skjellet er foruten oskjell; agnskjell, gråbeinskjell, hesteskjell, orskjell, ovdeskjel, reuskjell, og omkring Ørland; vobbskjell. Skjellet er vanligvis 12-14 cm lang og sitter i grupper eller enkeltvis på fast underlag.
 CYPRINA ISLANDICA Kuskjell |
 MYTILUS EDULIS Blåskjell |
Johan Dalehavn, (1898-1998) fortalte at kuskjell var tidligere brukt til agn. Det satt godt på angelen og torsken likte det godt. Skjelljern kunne brukes, men plog var brukt for å finne kuskjell. Kuskjellet står på sandbotn, i motsetning til Oskjell som står på fastere underlag.
Kuskjellet ligger helt nede i sanden, mens oskjellet står delvis ovenpå sanden. Kuskjella viser seg bare som et spor i sanden. Det var derfor arbeidsomt å ta kuskjell med skjelljern og det ble utviklet en plog for det formålet. Slik plog var aldri i bruk her i Ørland, men brukt lenger sør.
Når oskjell var fanget måtte den renskes med en gang, ble den liggende, selv i sjø, døde den, mens kuskjella kunne ligge i sjøen i sekker etter fanging og kunne brukes etter behov og en hadde da hele tiden ferskt agn.
Som mat trenger det mer tilberedning enn andre skjell, ellers vil det virke svært seigt og ikke smake noe særlig godt. Best er det malt og brukt til å koke suppe på.
Lengden på kuskjellet er omtrent 12 cm. Hos unge dyr er overhuden lys brun som blir mørkere og nesten svart på eldre eksemplarer. Andre navn på kuskjellet er kupeskjell og kuvskjell.
Blåskjell, eller kråkeskjell, er, i følge informantene på Ørland, brukt lite til agn her. Knut Hegge på Beian var en sommer ved elveutløpet i Rissa og tok en færingslast med blåskjell til linagn. Han hadde skjella liggende i fjæra, tildekket med sildegarn for å hindre at ærfuglen spiste skjella. Han kunne også oppbevare skjella i sekker i sjøen.
Blåskjell er som kjent et godt matskjell og like næringsrikt som fisk. Ulempen med viltvokste blåskjell er at de kan inneholde småperler som er harde å bite i og det kan gå ut over tennene.
Som andre navn finner vi agnskjell, geiteskjell og kråkeskjell på blåskjellet.
Den redskapen som ligger i samlingen, og det som vises på de forrige sidene, knytter seg til oskjellet og den næringsfangsten som foregikk fra Ørland kommune fra omlag 1918-22 og fram til krigen kom i 1940.
Nå vet vi at fangst av skjell her i distriktet ble utført av folk fra Møre allerede omkring like etter 1900, og i Åfjorden var de mellom 1905 og 1910. Når først næringen kom i gang var det svært mange som deltok. Pris og avsetning ble påvirket av fiskeforholdene i Lofoten. Hvor mye en saltet skjella før de ble sendt nordover i små dunker, var også prissettende. Lite saltet agn var mest egnet, men skulle temperaturen bli høy surnet skjella og innholdet ble ubrukbart.
Denne teksten er hentet fra et lysbildekåseri om skjellfangsten omkring Ørlandshalvøya og nærliggende områder, foredratt av Ivar Hopen.
Hvis du som leser har opplysninger eller kommentarer til samlingen, send gjerne en e-post til oss.
Åpningssiden for fiske og fangst
Åpningssiden for gjenstander
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag