|
|
Den første offentlig bygde veien på Ørlandet gikk fra Viklem kirke via Hovde, Flatnes, Grande og Bakken mot Beian. Veien ble anlagt i 1778 og fulgte for det meste traséen til en allerede opptråkket sti som i hovedsak gikk langs fjorden. På Bakken, hvor gårdsbrukene den gangen lå i en samlet klynge (til ca.1820), tok en veistubb av vestover mot husmannsplassen Langøra (skyldsatt som selveierbruk i 1854). Videre gikk veien langs strandkanten mot Rønsholmen. Lenger sørvestover enn dit gikk det ikke an å komme allmannsveien på fastlandet i gamle dager.
Men på søndre side av Beisundet lå Garten, og skulle en til og fra denne øya, måtte en ty til båt. Riktignok var Beisundet så grunt mellom Rønsholmen på fastlandet og Synnøra på Garten at det var mulig å ta seg over nærmest tørrskodd i sjeldne tilfeller, dvs. når ekstrem springfjære inntraff, men da måtte man passe på å være ute i "grevens tid".
For øysamfunnet var det naturligvis til stor ulempe å mangle fastlandsforbindelse. Da Grande skolekrets, som til å begynne med også omfattet Garten, fikk sitt faste skolehus ved Markagården på Grande i 1878, måtte for eksempel skolebarna fra Garten starte dagen med en halvtimes skyss i robåt til Beian før de kunne ta fatt på en ca. 3 km videre skolevei til lands. Tilsvarende strabaser gjaldt selvsagt også på hjemturen fra skolen.
Det ble mulig å kombinere båtskyssen for elevene med melketransport fra gårdbrukerne på Garten da Beian Meieri begynte sin virksomhet i 1897. Men 10 år senere (i 1907) bygde gartingene sitt første forsamlingshus, et hus som også ble brukt som skolestue. Fra da av slapp barna å grue seg til trasig skolevei i all slags vær. Men fortsatt var øysamfunnet avhengig av båter for å opprettholde kontakten med omverdenen.
|
Ønsket om å få øya knyttet til fastlandet med en forbindelse over Beisundet var gammelt, og ble igjen aktuelt et stykke utpå 1900-tallet. Første gang et slikt veianlegg nevnes i offentlige dokumenter, er i et skriv fra overingeniøren i veivesenet i Søndre Trondhjems amt, (fra 1917: Sør-Trøndelag fylke), Arthur Rode (1874-1972), til havnedirektør Gabriel Smith (1853- 1934). Skrivet er datert 29. februar 1916 (skuddårsdagen), men det skulle enda gå mange år før prosjektet ble realisert.
Saken ble imidlertid satt på dagsordenen flere ganger i 1920- og 1930-årene, men fortsatt uten konkret resultat. I 1939 bad Garten Fiskarlag Ørland kommune ta veispørsmålet opp med veivesenet, og formannskapet anmodet om fortgang i saken. En ide om gjenmuring av Beisundet kom opp i sammenheng med dette. Men i svar på et skriv fra overingeniøren for veivesenet gav Beian Fiskarlag beskjed om at laget ikke kunne gå med på noen gjenmuring. Et slikt inngrep ville bli til stor skade for fiskere som var avhengige av å ferdes gjennom sundet med båtene sine flere ganger i døgnet. 4. desember 1940 foretok Statens vegvesen en nærmere undersøkelse av forholdene. Fortsatt omfattet planen gjenfylling av Beisundet, men nå slik at det skulle være et bruspenn med 7 meters lysåpning mellom landkarene på begge sider i høyvannslinjen. Veien ble stukket fra riksveien ved gårdsbebyggelsen på Flatbakken (63/1) mot Rønsholmen hvor den kom til å skjære gjennom Rønsholmhaugen. Videre skulle den legges på en sjeté over Beisundet mot Synnøra og derfra følge nordsiden av bergene til og med Gartkviga og derfra strake veien mot Rabben, samt få en sidearm til nordsjøhavna på Garten. Veianleggets totale lengde var beregnet til 4462 m. Da var også et veistykke som skulle utbedres mellom Bakken og Beian kai inkludert. Forhold rundt grunnavståelse ble tatt opp i et skriv fra Statens vegvesen til kommuneledelsen i 1941. På Garten gav bøndene fri grunn over utmark, men de forlangte en del i erstatning der veien kom til å berøre innmark, "og særlig er det 2 som har tatt seg på tak, men så har til gjengjeld Garten Fiskarlag vedtatt å yde til grunnerhvervelse kr.2000", røper en protokoll. Når det for øvrig gjaldt bevilgninger til vei- og bruanlegget var forutsetningen at Staten skulle bekoste 60 %, mens fylket måtte yte 30% og kommunen 10% av kostnadene.
Krigsår satte en midlertidig stopper for videre arbeid med brua (og for oppmudring av Beisundet og havneområdet ved Beian, en parallell sak som lenge hadde vært til utredning og behandling). Men i 1945 var planene kommet så langt at steinfyllingen med et åpent bruspenn med 1 meters høyde over høyeste vannstand, stod foran iverksettelse. Beian Fiskarlag syntes bruhøyden var for lav og bestemte seg for "å sende en deputasjon til ordføreren" og få kommunen til å søke om å få høyden på passasjen under brua økt til 3 meter. En slik søknad ble sendt og tatt til følge, for i en endret plan ble bru-karene på begge sider av selve spennet gjort høyere enn først tenkt. Beian Fiskarlag hadde også sterkt gått inn for å øke bredden på passasjen under brua fra 7 meter til 12,5 meter. Havnedirektøren godkjente bru-planene med visse endringer den 20. september 1945.
Men da hadde selve anleggsarbeidet allerede startet opp. Det skjedde ca. tre måneder tidligere , den 26. juni 1945. I tillegg til hovedformålet, å skaffe Garten fastlandsforbindelse, var nemlig prosjektet også satt i gang som et sysselsettingstiltak for å avhjelpe arbeidsløshet i distriktet. 32 veiarbeidere var engasjert i gjennomføringen. Olaf Albert Stien (1892-1967) fra Jøssund var arbeidsformann. Martin Falbakk (1892-1960), opprinnelig fra Rissa, men bosatt på Hov i Ørland, var sprengningsbas. Flere gartinger, men også folk fra andre deler av kommunen, fikk arbeid i tilknytning til vei- og bruprosjektet. Som noen av de yngste anleggsarbeiderne fra Garten kan vi nevne Einar Ellefsen (1926-2010), Erling Martinsen (1927-1992), Oskar Pettersen (1927-2004) og Ole B. Garten (1929-2014).
| |||
|
Arbeidere som bodde langt unna, fant det best å leie seg inn hos private i nærheten. Ragnvald Ulriksborg (1906-1989) fra Uthaug hadde for eksempel husvære hos svigerfamilien sin i Rønsholmen, og kunne på den måten gå rett i arbeidet straks dagen grydde. Det samme gjaldt dem som bodde hos Anton og Johanna Grande. Det var brødrene Johan Martin Jamtfall (1897-1972) og Konrad Jamtfall (1902-1977) fra Fevåg.
På Garten skal visst arbeidet ha startet ved noen berghammere der det ble sprengt bort en del stein for å skape passasjemuligheter for mobilt anleggsutstyr.
 Veiarbeidere på Garten 1946. |
For å lage sjetéen (brufyllingen) ble det åpnet to steinbrudd, det ene i bergveggen ved Synnøra, det andre hvor skjæringen gjennom Rønsholmhaugen skulle gå. Synnørsbruddet skaffet stein til fyllingen på den siden av sundet. Det var ingen bebyggelse på Synnøra på den tiden, så store dynamittladninger kunne settes av uten fare for skade på hus og eiendom. En kjempestein et stykke fra steinbruddet ligger fortsatt som et blikkfang og vitner om anleggsperioden.
 På Synnøra ruver denne "minnesteinen" fra den tiden Beisundbrua ble bygd. |
Men en av dem som jobbet nettopp der, Jens Kristian Leseth (1899-1966), var ute for en stygg arbeidsulykke. Han ble truffet i hodet av stein da en ladning gikk av. Kraniebrudd og store blødninger var følgen. Arbeidskameratene prøvde å få mannen brakt til lege så raskt som mulig, men det var ikke gjort i en håndvending. Han ble båret om bord i en robåt, og et par av arbeiderne rodde for livet over sundet og fikk ham på land i Rønsholmen. Der bodde Ragnvald Sørensen (1911-1990). Han hadde en liten lastebil, og den ble stilt til rådighet for syketransporten videre. Den sterkt skadde og blødende pasienten ble nemlig lagt på lasteplatten, og ferden fortsatte som best den kunne langs en uferdig veistrekningen til legekontoret, og omsider videre til sykehus. Etter flere dager ryktes det at arbeideren sannsynligvis kom til å greie seg, men ettervirkninger måtte han visst slite med i lang tid. Helt brått å bli satt ut av spill som forsørger for en stor famile, slik situasjonen var i dette tilfellet, må ha vært en stor belastning i tillegg til selve skaden i en tid med dårlig utbygd sosialt apparat.
 Jens Leseth |
Under arbeidet med å lage mineringshull ble det i stor grad benyttet håndbor og feisel. En liten brakke som var reist i nærheten av steinbruddene, fungerte som smie. Der ble slitte bor kvesset. Maskinelt utstyr som kompressorer hadde man ikke til hjelp i starten, men etter en tid ble også slike hjelpemidler tatt i bruk. Det ble ikke laget så mange borehull til hver sprengning. Når et hull var laget, la man heller i dynamitt og satte av en forladning slik at sprekker oppstod i det sprø berget. I disse sprekkene kunne større ladninger legges, men selv med greinbunter og en slags matter brukt som faskiner, kunne det inntreffe uheldige og uventede hendelser ved avfyringen.
I Rønsholmen lå flere av husene tett inntil veitraséen som var stukket ut, og en del sikkerhetstiltak måtte settes i verk for å unngå skader under sprengningsarbeidet. På flere hus ble noen av vinduene kledd igjen med trelemmer. Men iblant hendte det likevel at det singlet i glassruter som var blitt truffet av en steinsprut. Det hendte også at store steinblokker havnet oppe på hustakene. Ja, i et par tilfeller slo kampesteiner gjennom hustaket og styrtet videre ned gjennom etasjene i huset. Kristianna Grande (1869-1959) stod inne i stua si i ferd med å vanne en potteplante som hun hadde stående på en pidestall. Plutselig kom en stein brasende «fra oven». Den traff potteplanten og pidestallen ble i samme øyeblikk knust til pinneved. Kristianna ble forfjamset stående med mugga fullstendig i villrede om hva som hadde skjedd. Etter å ha summet seg, så hun at en kjempestein hadde havnet like foran føttene på henne, og at den hadde skapt en "ljore" i stue- og loftstaket slik at hun hadde fri sikt opp mot det blå. Signe Solem (1902-1987) som bodde i et annet hus, fikk også merke virkninger av sprengningene. Hos henne slo en stor stein gjennom taket like over trappeoppgangen til andre etasje. Da steinen kom susende, braste den gjennom flere trappetrinn som naturligvis ble knust, og steinen havnet til slutt nede på kjellergulvet. Signe fikk også hagen som hun hadde lagt ned mye arbeid i, beskåret. En del av berget ble skutt vekk akkurat der for å gi plass til nyveien.
 Kristianna Grande |
 Huset der Kristianna bodde |
 Kristianna Grande |
 Kristianna Grande |
 Signe Solem |
 Huset der Signe bodde |
 Signe Solem |
Med beboerne ellers gikk det ellers rimelig bra. Før større ladninger skulle settes av, ble alle husstander varslet om hva som var i gjære, og folk fikk råd om å evakuere til trygg avstand noen hundre meter unna "nullpunktet". Unger som var ute og lekte, ble i hui og hast ropt inn, og hverdagslige gjøremål måtte bare vente. I samlet flokk strømmet folk til et sted på trygg avstand. Så stod de der og ventet i spenning på det neste store smellet. En stund etter at det var utløst, fikk beboerne signal om at de kunne vende tilbake og gjenoppta dagens dont.
Arbeidet med Gartveien og brua stoppet opp flere ganger, for Staten lå etter med bevilgningene. Våren 1946 skrev ordfører Leif Aas (1887-1958) på vegne av Ørland kommune til overingeniøren for veivesenet i Sør-Trøndelag og bad innstendig om at arbeidet måtte fortsette. Han nevnte i den sammenheng av størsteparten av veiarbeidet på Garten var unnagjort. Det samme gjaldt veistykket fra Bakken ned mot Beiskjæret (Beian havn). Arbeidet med sjetéen (steinfyllingen) over Beisundet skred også fremover, opplyste ordføreren. Men forbindelsesveien opp til riksveien på Bakken stod igjen. Den gamle adkomstveien var helt ufarbar som følge av anleggsarbeidet. Ordføreren var også bekymret for arbeiderne som kunne komme til å bli arbeidsløse om bevilgningene uteble.
Veianlegget fikk nødvendige bevilgninger ut 1946, men ikke året etter. For å holde arbeidet i gang vedtok Garten Fiskarlag på et møte 13. februar 1947 enstemmig å forskuttere anlegget med 9 000 kroner. I 1949 bevilget kommunen 28 700 kroner utover sin andel for å få veien ferdigstilt. Da hadde den vært kjørbar siden sommeren 1948, skjønt allerede ved juletid 1947 hadde Ole Pettersen (1923-1999) fra Grande kjørt strekningen som enda ikke var gruslagt, med lastebilen sin. Garten Fiskarlag fikk tilbakebetalt utleggene sine, og også Ørland kommunes bevilgninger utover den fastsatte andelen på 10% ble refundert. Veianlegget ble avlevert 30. oktober 1951. De totale kostnadene beløp seg til 363 043 kroner.
Brua ble et yndet treffsted for barn og ungdom fra begge sider av sundet. Noen fant også ut at trebrua var ideell som danseplatt, og møttes i sene sommerkvelder for å ta en svingom til musikk fra en medbrakt reisegrammofon.
|
|
Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag
