kart over Brekstad

Brekstad havn

Av Terje Sørensen

foto fra Brekstad

foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn
foto av Brekstad med havn

Brekstad havn
Brekstad var lenge uten skikkelige havneforhold. Men likevel var den såkalte Brekstadsjøen, likesom strandområdene ved Viklem og et par støer på Hovde, et sted der folk som kom sjøveien til bygda, kunne legge i land. Prestegjeldet omfattet i gamle dager både Agdenes- og Stjørna-området, og særlig for folk som måtte bruke båt for å komme seg til kirke, var det naturlig å lande ved Brekstadsjøen eller annet et sted i nærheten. På 1600-tallet ble det ved kongelig forordning opprettet et landsomfattende skyssystem med skysskaffere på bestemte steder. Disse hadde til disposisjon en rekke skysspliktige bønder i nabolaget til å skysse ferdafolk med hest og vogn en viss strekning eller ro dem over et sjøstykke i båt. Distansen mellom Hovde (Hovdholmen) og Agdenes hadde skysskafferen på Brekstad med sine 14 skysspliktige bønder og skysskafferen på Agdenessiden av fjorden med i alt 25 skysskarer ansvar for. I 1720 fungerte Jon Arntsen Brekstad og Ole Jonsen Vatn som skysskaffere her på hver sin side av fjorden.

Harde værforhold gjorde at reisende ofte kunne bli liggende værfaste i mange dager. Dermed ble det naturlig at Brekstad også fikk et gjestgiveri . Hensikten med dette var å skaffe folk på reise nødtørftig losji, mat og drikke. Gjestgiveren hadde kongelig bevilling for virksomheten, og også monopol på f.eks. brennevinssalg. På Brekstad drev klokkeren Johan Arnt Meier (1687-1743) et gjestgiveri rundt 1720. Til dette hadde han to små stuer med kakkelovner nede ved sjøen. Men så fikk enken etter ørlandspresten Jens Glisborg (1686-1722), Anne Cathrine Wessel Glisborg (1689-17??), eller madam Karen som hun ble kalt, tillatelse til å være gjestgiver i stedet for Johan Arnt klokker. En part av Brekstad hadde allerede i lengre tid hatt funksjon som presteenke-sete. Vanligvis var det denne gårdpartens jordvei som gav presteenkene noe å leve av . Peder Blanche, sogneprest i Ørland i årene 1660-1675, skrev i 1665 at enken etter hans salige forgjenger, dvs. Anders Christensen Holm (1576-1660), hadde sitt enkesete på Brekstad. Men det ser ikke ut til av Anne Cathrine Glisborg disponerte jord som inntektsgrunnlag, men at hun i stedet satset på og fikk gjestgiverbevilling. I 1728 anmeldte hun klokkeren fordi han ikke hadde «bort flødt siine huuse af hendis Plats», etter øvrighetens ordre. Madam Karen var fortsatt gjestgiver på Brekstad i 1748.

(Digresjon: Hvorfor presteenka ble kalt Karen istedenfor med sitt rette navn , Anna Cathrine, er uklart, men navnene Cathrine og Karen er egentlig to former av samme navn. Presteenken hadde imidlertid en søster som het Karen , og som således bedre hadde passet til benevnelsen madam Karen. Denne «rette» Karen Wessel (1685-1762) var gift med Knud Bruun (1960-1735) som var rådmann i Trondheim. Men Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720) var vel den mest kjente av disse søstrenes søsken, som i alt utgjorde «døtre seks og sønner tolv»).

Etter Madam Glisborg ble Elias Simonsen Fæster (ca.1727 – 1798) fra Olden i Åfjordens prestegjeld gjestgiver på Brekstad, og etter ham overtok sønnen Simon Mathias Fæster (1769-1806) , først som leilending i 1792 og videre som gjestgiver i 1798. Christen Dille (1776 -1854) som ble gift med Simon Fæsters enke, ble neste gjestgiver. Ifølge tingboka leverte han imidlertid fra seg bevillingen i 1813. Dermed opphørte gjestgivervirksomheten på Brekstad for en tid.

Selv om det ikke var ordentlige havneforhold ved Brekstadsjøen, var det tidlig blitt opplagt en steinvorr til beskyttelse for mindre båter mot de verste bølgene og uværet. I 1860 nevnes denne konstruksjonen som kai for første gang. Dette var i forbindelse med et krav om å få opparbeidet en atkomstvei dit fra Viklem (fra Ole Jokumsens hus på Trettenget).

I 1868 overtok Ørland kommune kaiområdet. Parsellen ble kalt Kaiplassen. Veien hit ble underlagt veivesenet og oppført i veiklasse 2. Det ble nå bestemt å bygge en kai som skulle vedlikeholdes av kommunen. Ved privat subskripsjon, som det het, ble det innsamlet 106 spesidaler til formålet . Det ble også søkt om tilskudd fra Søndre Trondhjems amt, og en del utbedringer av den eksisterende kaiinnretningen ble gjort. Men fortsatt kunne verken større skuter eller rutegående dampskip som på den tiden hadde begynt å trafikkere fjorden, legge til kai. Men med robåter ble det mulig å legge til kaia ved høyvann. Dessuten dannet kaianlegget en viss dekning eller le for båter på nordsiden. Johan Franzen var sogneprest i Ørland fra 1857. Han reiste en gang til Trondheim for å skaffe en gipsfigur til alterutsmykning i Viklemskirka som stod ribbet for den slags inventar etter brannen i 1854. Han kom tilbake med en kopi av Bertel Thorvaldsen Kristus-skulptur. Det fortelles at kirkevergen møtte opp ved Brekstadsjøen for å ta imot presten. Han tilbød presten en hjelpende hånd da denne skulle stige i land fra ekspedisjonsbåten, men Franzen avslo og sa: «I min hånd er den vel forvaret.» Men i det samme skled presten, og Kristusfiguren fikk et støt slik at pekefingeren på høyre hånd gikk av. Med tiden ble skulpturen imidlertid reparert. Den hører fortsatt til kirkeinteriøret i Viklem (Ørland) kirke.

foto av Brekstad med havn

Dyre Halse (1854-1934), mest kjent som grosserer og industribygger i Trondheim, men før den tid også som styrmann og deretter som skipper på D/S «Stadsraad Riddervold», har skrevet følgende om Brekstadsjøen:

«D/S «Nidaros» i Hitter- og Frøyruten hadde anløp der ind og ut to gange i uken paa sin vei rundt Stjørna og videre med en tid av 5 a 6 timer til Trondhjem. En saadan kommunikation kunde jo ikke tilfredsstille den utviklingskraftige bygd i lengden. Baade var «Nidaros» liten og utidsmæssig – anløpene for sjeldne og reisetiden for lang. Det var da kun rimelig at folket – til og med herredsstyre- indgikk med høflige, men indtrængende anmodninger til «Str. Riddervold»s rederi og fører om at forlænge det aristokratiske skibs rute til Brækstad. Det gikk lit trægt at faa kaptein Heyerdahl herpaa av to grunde. Det ene var at vor rute derved blev ½ time længere. Den andre var at Brækstad var et utsat sted at expedere paa naar landvindsstormen blaaste som verst, og det var ofte. Embedsmændene stillet sig kjølig til en saadan konkurance med deres ven kaptein Arnet paa «Nidaros». De hadde jo dessuten sin store paalitelige tingbaat med dens skydskarer at ta hensyn til. Alle disse vanskeligheter overvandtes efter et par aars tid, og «Riddervold» optok endelig Brækstad som fast anløpssted i 1880.
Var vor kaptein lidt engstelig for expeditionsforholdene saa var ikke det saa ganske ugrundet. Et mere utsat sted fandtes neppe paa den ganske norske kyst. Utgrundt lang vei, landvindsstorm uten ende om vinteren. Forbindelsen maatte altid ske i baat, men her kom Ørlendingens hårdførhet til hjelp – baade mænd og kvindelige passagerer, som meget ofte maate lempes i baaten hver gang den var jevnhøi med skibets række paa sjøerne. Det gjorde ingen forskjel om aristokratiets damer var iblandt. De maatte gaa samme vei og fandt sig igjen som en bylt blant kasser og melsække i baaten, for senere ved landingen i den flaa fjære mange favne fra land at maatte bli baaret til det tørre paa kraftige mænds rygge gjennem rullende bølger. Dette var de passive – men de aktive da – de mænd som skulde bringe folk og fæ levende, og alt gods i behold til og fra borde. Bedre sjøfolk fines ikke paa Guds grønne jord eller vaate hav. Jeg taler av erfaring. (…) Expeditørene Haftor Svee og Joh. Brækstad maa i denne forbindelse ikke glemmes.»

foto av D/S «Statsraad Riddervold» i Aure

Det kan også nevnes at Jakob Olsen Brækstad (1862-) , fra husmannsplassen Fjøshaugen, og selv sjømann og husmann på plassen Rabben, arbeidet ved dampskipsekspedisjonen.

All ekspedisjon av dampskipene foregikk altså i ro- og seilbåt, og det gikk ofte på livet løst under ekspedisjonsarbeidet. Således hendte det en gang at båten gikk rundt og tre mann druknet under strabasene. Særlig vanskelig var det når man skulle ha hester og kyr om bord og fra borde. Til denne operasjonen hadde man en flake (platting, lem) som en slags landgang. Denne la man fra fjæra og inn på båtripa. Ofte red man hesten inn over denne landgangsflaken og inn i ekspedisjonsbåten. Det hendte ikke sjelden at hesten kastet seg til side og gikk over rygg i sjøen. Etter et slikt uhell måtte både rytter og hest prøve å klare seg opp på det tørre som best de kunne. Når dyret skulle fra ekspedisjonsbåten og over i skipet, ble en «brok» av seilduk lagt under buken på dyret. I broka ble så dyret heist om bord, og etter denne luftfarten fikk det så muligheten til å fote seg igjen.

I 1880-årene hadde trafikken tiltatt så mye at det måtte gjøres noe alvorlig for å bedre ekspedisjonsforholdene ved Brekstad. Man tok da sikte på å få en kai så langt ut fra landet at det ved laveste vannstand ble en dybde av minst 4 meter ved den ytterste enden av den. Slik kunne man til enhver tid , også i storm og strek sjøgang, finne berging for gods og sjøgang fra anløpende båter. Men da en slik kai ville overstige kommunens bæreevne, søkte man både amtet og staten om tilskudd, uten at det tilsynelatende førte til noe.

I 1889 vedtok herredsstyret å bygge en ny kai 25 meter sønnafor den gamle. Den nye kaia skulle i første omgang bygges i en lengde av 53 meter, og et lån på 1.500 kroner ble opptatt til prosjektet. Et amtsbidrag på 1.000 kroner ble også gitt, og i 1890 kunne den nye kaia bygges. Mellom den gamle og den nye kai ble det laget en mur og tilkjørt fyllmasse . dermed fikk man en ganske brukbar opplagsplass på kommunens egen grunn. På kaia ble det lagt skinnegangav jernbeslåtte planker, og man satte opp en heisekran og anskaffet transporttraller.Også et avgiftsregulativ for kaiekspederingen ble vedtatt. Pakkhus ble oppført i 1897.

I 1892 ble det på nytt søkt staten om bidrag, denne gangen om forlengelse av kaia. Det førte ikke til noe annet enn at Havnedirektøren i 1893 kom med kostnadsoverslag for et tilbygg på 120 meter til den tidligere oppførte kaia. Kostnadene var beregnet til 30.600 kroner. Å anlegge kai ved Hovde i stedet ville koste 20.000 kroner.

I 1898 ble det fastsatt nytt regulativ for kaia, og det ble ansatt fast ekspeditør. Det hadde vært ekspeditører tidligere også. Haftor Johansen Sve (1843-) var en av dem, men han emigrerte til Amerika i 1888. Ny ekspeditør ble Johan Arnt Johansen Brækstad (1863-1917). I tillegg til ekspeditørjobben forpaktet han også Brekstadgården (67/1). Hans to brødre Lorents Petter Brækstad (1876-) og Karl Johan Brækstad (1882-) tjenestegjorde også ved dampskipsekspedisjonen, men Karl emigrerte til Amerika i 1902. Johan Arnt Brækstad hadde en datter, Asbjørg Brækstad (1889-), som fikk jobb som kontorist ved dampskipsekspedisjonen. Også Jens Severin Ovesen Brekstad (1857-) , eier og bruker av Nordre Brekstad, var i sin tid dampskipsekspeditør.

I 1910 forelå et spørsmål om tilbygg og forlengelse av kai enda en gang. Det ble innhentet anbud på bygging av en 150 meter lang pælekai i direkte fortsettelse av den tidligere anlagte kaia. Arbeidet ble overdratt til byggmester Olav Eidemar Strand (1883-1955). Arbeidet ble utført i 1911, og dermed fikk Brekstadkaia omtrent den form den senere beholdt i flere tiår. Anbudssummen var opprinnelig 26.000 kroner. Samtidig ble også eget ekspedisjonsbygg med kontor, bolig og venterom oppført. Det samme gjaldt lagerhus. I 1912 fikk kaikomiteen ytterligere 5.500 kroner stilt til rådighet. Det var i forbindelse med planer om å utbygge kaia på en sånn måte at den også ble i stand til å overta eventuell ekspedisjon av hurtigrutene.

Fra 1. januar 1912 ble det ført særskilt regnskap og opprettet særskilt kasse for kaia, atskilt fra kommunens øvrige regnskaper.

Det samme året var spørsmålet om å flytte Ørland meieri ned til Brekstad kai oppe til vurdering i meieriets organer. Det ble forhandlet om ny tomt, men året etter ble et slikt forslag forkastet. På den annen side ble det også forhandlet med veistyret om anlegg av trallespor fra det igangværende meieriet frem til Brekstad dampskipskai, og det ble det sendt søknad til herredsstyret om å få lagt dobbelt skinnespor på kaia. Forhandlingene med veistyret om trallesporet gikk i orden, og meieriets generalforsamling besluttet 26. mars 1913 å anlegge en slik transportbane.

I 1912 hadde den nye Brekstadkaia forresten et storfint besøk. Fridtjof Nansen gjorde om sommeren en ferd til Spitsbergen med sin egen skute «Veslemøy», og under seilasen langs norskekysten i forbindelse med turen, anløp han Brekstadkaia i september. Den var flaggpyntet for anledningen og en stor menneskemengde møtte opp på kaia for å få med seg begivenheten.

foto av Brekstad med havn

En effekt av at den lange trekaia var blitt anlagt, var den hardeste sjøen og landvinden ble dempet betydelig på nordsiden av den. Her ble det derfor mulig å fortøye litt større båter, for eksempel motorbåter som flere hadde begynt å skaffe seg etter hvert. Fosen Privatbanks skøyte MS «Løven» (ST- 24 -Ø) fikk også plass her. I disse årene foregikk det et rikt sildefiske bl.a. på Stjørnfjorden, og en del tilreisende fiskere benyttet Brekstadsjøen som ankringsplass.

foto av Brekstad med havn foto av Brekstad med havn

Da den private ekspeditøren Johan Arnt Brækstad døde i 1917, overtok Ørland kommune ekspederingen. Det gjaldt for samtlige anløpende skip. Kommunen ansatte Aksel Julius Hovde (1886-1960) som ekspeditør. Han giftet seg forresten samme år med den forrige ekspeditørens brordatter. Dermed kan man si at tjenesten fortsatte innen familien. Aksel Julius Hovde innehadde jobben som ekspeditør til midten av 1950-tallet. Han hadde leilighet i ekspedisjonsbygget, men i 1926 kjøpte han også gårdsbruket Solem (69/31) på Viklem. Inn i ekspedisjonsbygget flyttet også Ørland Folkeboksamling i 1921. Biblioteket fikk disponere et lite rom innenfor ekspedisjonskontoret frem til 1940, da ekspeditøren gav uttrykk for å ha behov for rommet til egne formål. Biblioteket flyttet da over i kommunens hus, «Lorentsstua», som lå like ved Brekstad ekspedisjon. Det holdt biblioteket til frem til 1947. Etter at Aksel Hovde sluttet som ekspeditør, ble hans sønn Hans Kristian Hovde (1922-2000) ansatt i stillingen.

I 1941 startet den tyske organisasjonen Todt jernbanebygging i Ørland forbindelse med anlegg av flyplass i bygda. En av jernbanestrekningene gikk fra Brekstadkaia til østsiden av flyplassen. I denne sammenheng ble det på Brekstad bygd en ekstra trekai på nordsiden av den som allerede fantes, og omtrent parallelt med den. Det ble lagt jernbaneskinner med 90 cm banebredde fra ytterste del av kaia, hvorfra jernbanesporet gikk helt frem til flyplassområdet. Det var firmaet Hermann Möller som hadde oppdraget med skinneleggingen.

foto av Brekstad med havn foto av Brekstad med havn

I desember 1950 vedtok myndighetene å bygge ut den opprinnelig tyske flyplassen på Ørlandet til flyplass for jagerfly. Ikke lenge etter at aktiviteten var kommet i gang, e kom flystasjonen også til å disponbere båter som kunne brukes i redningstjenesten. Alt i 1952 hadde sikringsbåten LKT-55,mest kjent som «Blue Boy», fast plass ved Brekstadkaia. I mangel av en tilstrekkelig utbygd ambulansetjeneste ble den også brukt av det sivile helsevesen for å transportere pasienter med livstruende sykdom eller skade raskest mulig til sykehus i Trondheim.

foto av Brekstad med havn foto av Brekstad med havn

Akim Murvold (1894-1984) var ordfører i Ørland 1952-1963. Utbedring av Brekstadkaia som hadde fått en hard medfart i krigsårene, kan var det da var viktig å få satt i gang med. Tanker om å bygge havnemolo ble også lansert, og Havnevesenet presenterte planer for et slikt prosjekt, men Murvold skal ha stemt imot dette, da han mente det var større og viktigere saker som måtte prioriteres.

Johan Bakken (1908 -1984) var ordfører i årene 1963-1969. En av hjertesakene hans var utbyggingen av Brekstad havn. Planene for den ble godkjent i Stortinget i 1965. Nord-Europas største mudderapparat startet oppmudring på Brekstad i 1968. Den søndre havnemoloen skulle stå ferdig våren etterpå. En ny kai i betong ble støpt. Senere ble også en nordre havnemolo bygd.

Fosen Trafikklag som hadde hatt MS «Fru Inger» i rute på strekningen mellom Trondheim og Hitra/Frøya siden 1950 og MS «Agdenes» siden 1953, hadde hele tiden Brekstad som anløpssted. I 1969 startet selskapet en ny rute med hydrofoilbåten «Nisen» på Trondheimsfjorden. Det forkortet reisetiden til og fra Trondheim til det halve, men Ørland turist- og friluftsnemnd var ikke tilfreds med anløpsfrekvensen for Brekstad sammenlignet med frekvensen for Leksvik og Frosta. Nemnda var heller ikke fornøyd med at den eneste morgenavgangen fra Brekstad var satt til kl.7.15.

foto av Brekstad med havn

Ellers var behovet for å få ferjeforbindelse over fjorden fra Ørland blitt aktuelt i 1968. Hvor ferjeleiene skulle anlegges, var det delte meninger om, og en intens debatt om saken startet. Et alternativ som var oppe i tiden var en såkalt trekantferje mellom Brekstad, Hasselvika i Rissa samt et tredje sted i Agdenes. Året etter gikk kommunestyret med 22 stemmer inn for at ferja burde gå mellom Brekstad og Kong Øysteins havn (i Agdenes). Et forslag om at ferjeforbindelsen burde legges mellom Beian og Reksterberget (i Agdenes), fikk 3 stemmer. Det siste alternativet ble imidlertid vedtatt (mot 3 stemmer) av fylkestinget og tilrådd av fylkestrafikksjefen.

Alf Bjørkum (1918-) var ordfører 1970-1973, og etter ham fulgte Leif Lyngstad (1919-1986) i 1974-1975. I ordførertiden til begge disse fortsatte striden om hvor ferjeforbindelsen mellom Ørland og Agdenes skulle etableres. I tillegg til de to alternativene som allerede er nevnt, var et tredje dukket opp, nemlig mellom Brekstad og Valset. Avklaring i spørsmålet kom i 1974 da Stortinget gikk inn for sistnevnte alternativet med 102 mot 21 stemmer.

Bygging av ferjeleie i havneområdet like sør for en ny Brekstadkai startet i 1976. 1. juli 1977 åpnet ferjeforbindelsen mellom Brekstad og Valset. Ferja som ble satt inn på strekningen Fosen Trafikklags MF «Kong Øystein». En stor menneskemasse overvar den høytidelige åpningen.

Gjennom mange år knyttet det seg usikkerhet til fremdrift og gjennomføringsevne når det gjaldt rehabilitering og vedlikehold av Brekstad kai. Det ble ved to anledninger, i 2003 og 2005, bevilget penger gjennom budsjettet for å fullføre arbeidet, og i 2010 stod ubrukte lån på til sammen 819.000 kroner. Kommunestyret ønsket en avklaring på investeringsbehov/utbedringsbehov for Brekstad kai i løpet av 2011, og satte av 200.000 kroner av budsjetterte midler for å få på plass en teknisk utredning. Resterende bevilgede beløp, 619.000 kroner ble omdisponert i forbindelse med investeringsbudsjettet for 2011.

Nordhavna Båteierlag ble etablert i 1986, og en flytebrygge ble bygd. Denne brygga ble laget av transportkasser i glassfiber tilhørende dropptanker til F-5 Fridom fighter. Brygga hadde 8 båtplasser. I 1988 kom enda en flytebrygge. Den var produsert av komponenter fra et oppdrettsanlegg og hadde 12 båtplasser. I 1989 kom brygge nummer 3, også den med 12 båtplasser og sammensatt av rester fra et oppdrettsanlegg. Alle tre bryggene hadde egenproduserte utriggere og var tilvirket av tre.

I 1989 ble et felles styre (hovedstyre) satt sammen av medlemmer fra hver av bryggene, men fortsatt hadde hver av brygge sitt understyre, bryggeleder og regnskap. Slik ble Nordhavna driftet i mange år fremover. I 1989 ble også parkeringsplassen utvidet, og slipp ble bygd.
I 1990 ble dieselfylling etablert, men noen år senere ble dette anlegget avviklet grunnet lite salg og store utgifter i forbindelse med å holde pumpe og tankanlegg i henhold til forskrifter.

Gjestebrygga kom i 1991 og var laget ved Fosen Yrkesskole. Men brygga ble byttet ut da Brekstad Gjestebrygge AS ble stiftet.

I 2006/07 startet arbeidet med å bytte ut alle bryggene som da var sterkt værslitte. Det ble bestemt at alle 32 båtplassene skulle fordeles på to brygger i stedet for på tre. I 2008 kom 2 nye brygger fra Kongensvoll plast og hadde en kapasitet på 16 båtplasser hver. Da båtfolket fikk se hvor bra dette anlegget ble, så ble også påtrykket på å få seg båtplass stor, dermed ble tredje brygge kjøpt inn og båteierlaget hadde i 2013 48 båtplasser fordelt på tre brygger. I forbindelse med rehabiliteringen i 2006/07 ble nytt styresett etablert og da med felles opplegg for alle bryggene.

Det er fortsatt stor påtrykk på båtplasser og i 2013 vurderte laget å utvide eksisterende brygger med noen ekstra båtplasser.

Brekstad Båtklubb ble etablert 23. april 1993.

Brekstad Gjestebrygge AS ble stiftet i 2012. Den er helårsåpen, og har gjestebrygge både i Nordhavna og Sørhavna. Aksjonærer er Nordhavna Båteierlag (40%), Brekstad Båtklubb (40 %) og Ørland kommune (20%). Styret består av to representanter fra Nordhavna Båteierlag, to fra Brekstad Båtklubb og en representant fra Ørland kommune.

Ørland kommune bygde nytt rådhus ved Brekstad havn på 1990-tallet. Det skjedde samlokalisering med Ørland Kysthotell som ble reist på samme tid. Rådhuset ble tatt i bruk i 1998. Som nærmeste nabo til rådhuset fikk også Fosen Tinghus tilhold i tidsmessige lokaler i 1998. I nær tilknytning til rådhuset kom Ørland Kultursenter etter noen år. Det var tegnet av PKA Arkitekter. Grunnsteinen til bygget ble nedlagt av fylkesordfører i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik. Kulturhuset ble innviet i 2009.


Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag