Flere hundre millioner kroner strødd ut over bygda. – Flyplass, autostradaer, jernbane og hundrevis av militære bygg og bunkers.
Bygden sitter tilbake fattigere på jord og skadet både moralsk og materielt.
Av Adresseavisens utsendte medarbeider.
Det flate Ørlandet hever seg alltid som en forunderlig hildring over havflaten når en ser stedet fra skipsrekka. I de fire siste krigsårene la tyskernes ville anleggsvirksomhet og millionrulling en hektisk glans over dette Fata Morgana. Tusener av fremmede fra nære og fjerne kanter av verden har i disse årene med store øyne sett bebyggelsen stige opp over havflaten og med forventninger vandret over Brekstad kai inn i det ørlandske krigseventyret.
|
|
Tyskerne ble alltid opphisset på Luftwaffes vegne ved synet av en noenlunde flat mark i Norge. På Ørlandet fant de ønskestedet for en standsmessig flyplass til sikring av Nord-Europas framtidige store krigshavn i Trondheim og skipsleia utenfor. De første tyskerne gikk i land på Brekstad på oppdagelsesferd våren 1941 og i deres fotspor veltet ulykken – kamuflert i hundrevis av millioner kroner – inn over ørlandsgårdene. Anleggsvirksomheten sprengte her alle rimelige rammer og skapte det rene galehus av hele greia, et "Klondyke" av villeste slag. Som en flodbølge skyllet 4 – 5 tusen anleggsarbeidere, skumle entreprenører og lykkejegere av alle slags, maskiner, lastebiler og materialer og dertil tusenvis av tyskere og et stort antall russiske og serbiske krigsfanger inn over de stakkars 3000 ørlendingene. De er blitt fristet og prøvd over evne i denne tiden og dessverre står da bygda både materielt og moralsk skadet etter viderverdighetene.
|
|
For den som ikke har besøkt Ørlandet siden krigsutbruddet, er det store forandringer å spore. Ved siden av den gamle, lange dampskipskaia på Brekstad er det pælet ned en ny og enda lengre kai. Dessverre vil vel pæleormen neppe levne den så mange års levetid. – Intet må forbause en på Brekstad, selv ikke et prustende lokomotiv ytterst ute på kaia. Det tøffer av sted inn i Ørlandets jernbanenett med en rad tippvogner etter seg. I disse dager kjører jernbanen – med tysk mannskap – kull ut til kysten fra det indre av landet (Ørlandet), hvor det skal ligge et lager på 1500 tonn. Underlig er det allikevel med denne "Fosenbanen", som har sin stamlinje mellom Brekstad og Uthaug og dessuten også en del sidelinjer som gjør at Ørlandets jernbanenett samlet kommer opp i flere mil.
|
På Brekstad har tyskerne naturligvis rekvirert mange hus, skolen, sparebankgården, fylkesagronomboligen og fylkets prektige husmorskole som har vært benyttet som offisersheim. Like ved det store vegkrysset på stedet er det reist et veldig "Soldatenheim" som ble helt ferdig akkurat en måned før kapitulasjonen. Bygningen er ganske stor, rommer en restaurant, kino for 4 – 5 hundre personer, kontorer m.v. og skal være godt utstyrt med sanitæranlegg etc. Den er nå av enkelte utsett til å bli Ørlands framtidige herredshus og kino, men andre er stemt for å rive huset ned. På prestegårdsjordet er 170 mål av beste jorden revet opp. Herfra er grus til flyplassen hentet.
|
|
Og så kommer vi inn på Hårbergmyrene, hvor flyplassen ligger og herjingene er størst. I det hele er over fjerdeparten av den dyrkede jord på Ørland beslaglagt og delvis helt ødelagt. 25 gården ble helt rasert, og av de vel 350 bruk på over 20 mål skal det være ca. 110 som er blitt mer eller mindre trampet ned av tyskerne. Som ved et under er Håkon Berres gård blitt liggende igjen så å si midt i flyplassanlegget. Flyplassen er anlagt med to veldige startbaner i V-form. Det ene vinkelbeinet, en bane på henved 2 km lengde og 100 m bredde, er opparbeidet og halve banebredden også sementert – et uendelig dansegolv som forsvinner i horisonten mot Grande. Det andre beinet er opparbeidet i en lengde av 2,2 km og en bredde av 100 m, men med banedekke av 3 toms plank lagt grissent, men i dobbelt lag. 1000 mann var i gang med å legge plank her, og det er medgått materialkvanta som etter forholdene på det treløse Ørland må betegnes som svimlende.
Men foruten disse store flyplassene (anmerkning: startbanene?) er det anlagt veldige rullebaner for flyene, 30 m brede autostradaer som skjærer landskapet på kryss og tvers kilometer etter kilometer. Mellom det hele finner vi en uendelighet av byggverker, 10-12 store hangarer og en lang rekke beskyttelsesmurer for fly, flygerboliger, radiostasjoner og administrasjonsbygninger og en hærskare av brakker, i det hele mange hundre bygninger. De er snedig anlagt i klynger som vanlige ørlandske bondegårder med "våningshus", rød "låve" og "stabbur".
Rundt flyplassen og for øvrig over hele Ørlandet er det spredt en ufattelig mengde med luftvernskyts og bunkers. Som små tuer stikker bunkerne opp over alt, og det stritter til værs av luftvernkanoner. Piggtråd og minefelter skjærer gjennom landskapet på kryss og tvers, haugevis av større og mindre bomber ligger oppstablet utildekket på flere steder, og man finner alt som hører til en stor flyplass – uten nettopp fly! Bortsett fra noen små besøk av offiserer med fly har denne flyplassen til flere hundre millioner kroner vært i bruk bare en søndag ettermiddag da 16 kampfly fortok prøvelanding. I sannhet en kostbar søndagstur!
Alt som heter bergknauser på Ørland er blitt omhyggelig uthulet av tyskerne og innredet til bunkers, til dels i to etasjer. Og rundt hele Ørlandsskysten er det laget underjordiske kystfestninger. Hos gårdbruker Ole Utstrand var det bygd en bunker til over 1 million kroner i en haug like ved låveveggen, men det blir for tungvint å bruke den selv til potetkjeller, sier han hoderystende.
På Lørberen, den 90 m høye knausen mellom Brekstad og Austråt, har tyskerne lagt an et vassverk for 8000 mennesker. Vatnet pumpes hit opp fra Rusætervatnet, passerer et renseanlegg og sendes som trykkvatn gjennom treledninger til de militære anlegg. Et slikt vassverk trenges sårt for det mer fredelige behov i bygda, men spørsmålet er vel om man får råd til å holde det i drift. Det skal en del betjening til.
|
|
De russiske og serbiske krigsfangenes lidelser på Ørlandet fyller et dystert blad av krigstidens historie der ute. 300 russiske fanger ble høsten 1941 sendt til «dødsleiren» på Uthaug, og stuet sammen i Oskar Guldteigs sjøhus. En trekkfull sjøbu på tre etasjer, uten vinduer, noe som heller ikke behøves fordi man ser gjennom veggene på alle kanter. I ubeskrivelig elendige forhold måtte russerne her tåle opp til 25 kuldegrader og med havrokket like inn over seg. Mange av dem bukket under og andre ble skutt, blant annet for å ha tatt en nepe i en åker i nærheten. Russerne måket snø på flyplassen om dagen. Flere av dem var så ferdige at de måtte fraktes til sjøbua av kamerater om kvelden.
|
Redselsfulle har forholdene også vært i den store serberleiren ved Austråt, hvor 300 serbere var stuet sammen. I et brakkerom på 6 x 8 m hadde således 36 mann soverom og oppholdsrom. 65 av serberne døde den første vinteren. To av dem ble skutt og tre hengt i overvær av alle fangene. Brakkene er også nå så fulle av lopper at de er ganske utilgjengelige. Antakelig må hele denne skjenselsleiren svis av.
|
På Austråtborgen har tyskerne holdt til siden 7. mai 1941. Arbeidstjenesten skulle egentlig ta borgen i bruk da, men ble feid vekk. Her på Bjelkenes gamle, ærverdige residens har tyskerne hatt en «Wehrmachtsunterkunft» med et stadig belegg på opptil 300 mann. Gravkapellet med sarkofagene til Ove Bjelke og hans tre fruer er uberørt, men i borggården er det vandalisert atskillig. I nedre borggård har tyskerne lagt ned en hel del betongdekke, i øvre borggård er steinhellene fjernet og erstattet med et «kunstverk» bestående av den tyske ørn og hakekorset samt årstallet 1943, det hele formet av stein og kull. Det ble tatt hull på muren i nedre borggård for å få inn de svære kokekarene, og en av dørene er murt igjen og forandret til et lite vindu. I øvre borggård har tyskerne to brakker langs borgmuren. Riddersalen på Austråt er brukt som sovesal med køyer i tre høyder. Dessverre har tyskerne fjernet restene av den verdifulle gamle kaminen og laget innhogg i veggen for en ovn her. Borgens kirke er også brukt til innkvartering. I den prektige gamle borghagen, som er fredet, er trær hogd ned og småhus er satt opp og meget (er) trampet ned.
En kan skrive den mest usannsynlige roman om daglig liv på Ørland under anleggstiden. Foruten de to store tyske firmaer Hermann Möller og Mielke var opp til 70-80 norske spekulanter på arenaen som "entreprenører", vesentlig elementer fra Oslo. Pengene rullet vilt, prisnivået nådde eventyrlige høyder og det ble svindlet over en (stor) sko. Prispolitiet har kjempet tappert mot ørlandsbøygen, og en hel del saker vil nå bli forfulgt på "entreprenørenes" heimsteder. Det skal ha gått så vilt for seg at enkelte anleggseksperter stod oppført samtidig i tre firmaers lønningslister, men uten å løfte en hånd hos noen av dem! En av fantastene drev hestetransportfirma med kontorer i et stabbur. Han hevet oppgjør for 130 hester, men da tyskerne en dag beordret mønstring av hestene til en filmopptagelse, hadde han bare 30 å vise fram.
Svartebørs overtok praktisk talt all omsetning, og hadde den tyske Bauleitung som sentrum, etter hva det fortelles. Prisene var 2 kroner pr. egg, 100-150 kroner for en flaske brennevin, opp til 80 kroner for 1 kg smør og 1 krone for en melkeflaske. En ung gudbrandsdøl kom til Ørland for å tjene penger så han kunne løse inn sin slektsgård på odel. Det var gjort i løpet av et par måneder. Det mest groteske utslag av svartebørs fant sted under den verste tobakksnøden. Da stod en kar på vegen og solgte "røyk" til en klynge anleggsarbeidere – 1 krone for hvert drag av sigaretten! Bare for 1 måned ble det til Ørland Sparebank innbetalt i omsetningsavgift og forhåndstrukket skatt 1,2 mill. kr.!
Avviklingen av det mangfoldige anlegget på Ørlandet er nå i gang under ledelse av ingeniør Tormod Moxnes. På papiret er det bare et par hundre mann igjen av anleggstyrken, forteller han. Både entreprenører og arbeidere fikk det travelt med å bryte opp da freden kom, og mange er dessuten sendt heim til jord- og skogbruksyrket. Ellers kan man ikke ta fatt på avviklingen for alvor før tyskerne har forlatt Ørland, og enda er det hele 5000 bevæpnede tyskere der. Omtrent 1000 russere holder også til der ute under oppsyn av major Brækstad. I en spesiell russerleir ved Lørberen bor det 347 kvinner og 165 barn under 15 år og 150 menn. Det er evakuerte fra Leningraddistriktet. De skaper et ganske broket folkeliv på vegene ved leiren, der de kommer i sine underlige antrekk til og fra matstasjonen.
På Ørland kirkegård ligger 170 russere begravd, bukket under for fangeterroren eller henrettet. Russerne har nå anmodet om å få tillatelse til å reise et minnesmerke over sine døde kamerater på kirkegården. Maktovertagelsen på Ørlandet etter kapitulasjonen skjedde greit. Sekretær Skåltveit fra Landbruksdepartementet, som overtok ledelsen av meieriet etter at den tidligere bestyrer ble arrestert, og derved holdt nazistene unna meieriledelsen, fikk satt opp en heimestyrke på 40 mann med våpen og utstyr og tok blant annet fatt på de omseggripende tyveriene i de første fredsdagene. Ellers meldes det at flere av "tyskdamene" - av norsk opprinnelse dessverre – har flyktet og søkt tilhold i høybuene ved Austråt.
Hva det skal gjørs med alle de ferdige og uferdige militære anleggene på Ørlandet, får framtiden og fagfolkene avgjøre. For ørlendingene gjelder det nå å få tilbake det som kan reddes av jordveg. Og så får en håpe at de glemmer de sinnssvake krigsårene og stikker fingeren i sin gode matjord – og slår seg til ro med den igjen.
|
|
Mars 1941
I begynnelsen av mars 1941 fikk flere bønder i Vik- og Mikkelhaugsområdet på Ørland deler av sine områder beslaglagt av okkupasjonsmakten. Og allerede i midten av april var tyskerne i gang med byggearbeidene for ny flyplass. Omkring 3000 nordmenn arbeidet på anlegget.
1942
Den første startbanen var klar i begynnelsen av året. Den var på 2000 x 50 meter og dekket var laget av 3"x5" treplank. Senere på året ble startbane nummer to påbegynt. Den skulle bli på 1600 x 50 meter med dekke av betong. Denne banen fikk navnet "Hermann Görings Strasse" og stod ferdig i 1944. Den danner i dag en del av hovedstartbanen.
1942-43
Oppføring av hangar A, B, C og "flykontrollbygningen".
1943-44
Hangargruppe nord og "Prestegårdsleiren" ble oppført. Samme år ble det også lagt telefonnett i bakken som knyttet sammen de oppførte anleggene.
Mai - oktober 1945
Britiske styrker overtok flyplassen noen dager etter fredsslutningen. Britene hadde trolig ikke fly på Ørland, og deres aktivitet besto for det meste i ødeleggelse av de ca. 30 tyske flyene som var igjen på flyplassen samt opprydding og vakthold.
1945
Det norske flyvåpenet overtok flyplassen den 9. oktober. Det ble da bestemt at flyplassen skulle legges ned. Alle bygningene ble frigitt, solgt og revet. Treplankene i banedekket ble sendt til Nord-Norge for gjenbruk. Noe plank ble også brukt lokalt, bl.a. i forbindelse med husbygging.
Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag
