Innledning

Veinavn er et spennende emne. I beste fall vil gatenavnene avspeile personer, steder og fenomen som har vært viktige i den aktuelle bygda. Her skal vi se på gate- og veinavn i Ørland kommune, og målet har vært å hjelpe gamle og nye innflyttere til å forstå «hvem/hva» og «hvorfor» i forhold til sin egen adresse.

Den første navnekomiteen
I 1964 finner vi de spor av veinavnsaken i kommunale papirer. I juli 1964 ba bygningsrådet om at formannskapet nedsatte en komite «med oppdrag å legge frem forslag til gatenavn innen regulerte områder». Siden lå saken i ro til juni 1968. Da fremmes en interpellasjon i kommunestyret:
«I de senere år har det vokst fram en tettbebyggelse i kommunen som spesielt er fremtredende på Opphaug, Uthaug og Brekstad. Det følger bl.a. med seg at det i dag er vanskelig å få bestilt f.eks. lege, drosje og varer til en bestemt bolig ved bare å angi Brekstad som adresse.»
Saken ble oversendt bygningsrådet, som gjentar sitt vedtak  fra 1964, og sender ballen videre til formannskapet. De tar saken, og 4. oktober 1968 oppnevnes en komite på 8 personer med samme mandat som bygningsrådet foreslo. I komiteen sitter Peter Arnet, Brekstad; Rolf Ulriksborg, Uthaug; Arne Chr. Hoff, Opphaug; Per Larsen, Brekstad; Paula Solbue, Brekstad; Magnhild Gjelvold, Opphaug; Gladys Mehlum, Uthaug og daværende ordfører Johan Bakken, Opphaug. Det var den samme Per Larsen som i juni hadde reist saken. (Og noen vil sikkert si at det typisk at han da selv havner i komiteen!) Kommuneingeniør Trygve Flatdahl var komiteens sekretær.

Spørsmålet om veinavn var sikkert drøftet i uformelle fora, og saken tvang seg uansett fram. Bygningsrådet sier i sitt vedtak fra august 1968 at «man har inntil videre, i påvente av navn, foretatt en oppdeling og nummerering av gatene i regulerte områder».  Som vi skal se, hadde Forsvaret gitt navn til områdene hvor de bygde, Tingvollen og Bostadveien.

Våren 1969 ble den første runden med veinavn behandlet, da tok man navnene i Brekstad sentrum, de første veiene på Hovde og noen veier andre steder i kommunene. Den samme komiteen ble engasjert ved 3-4 senere reguleringer, og var tilsynelatende sist i virksomhet i 1979, da Ottersbo II ble lagt ut til tomter.

Bygdebyen
Det er karakteristisk at det var i 1960-årene at spørsmålet om veinavn ble fremmet. Det er på denne tiden vi får store ansamlinger av eneboliger på landsbygda i Norge. Riktignok hadde Ørland en egen gruppe boligsøkende i personell fra flystasjonen, men kommunesammenslåingene i 1964 - sammen med veksten i lokalforvaltning og tjenesteytende næringer - la grunnen for en landsomfattende nydannelse i norsk arealplanlegging: bygdebyen. Fra før hadde vi stasjonsbyer (som Støren), industristeder (som Løkken) og havne- og sjøfartsbyer (som Namsos), men disse er knyttet til primær- og sekundærnæring, eller virksomhet direkte avledet av denne. Når bygdebyen etterhvert vokser fram, er det ansatte i de tjenesteytende næringene som er i flertall.
Utviklingen av bygdeby / kommunesentrum er enda tydeligere i Botngård, hvor sentrum bygges opp rundt et veikryss, et rådhus og et gymnas, men retningen er den samme over alt, også i Ørland. Bygdebyen Brekstad får sykestue (fra 1952),  yrkesskole (fra 1960) og realskole (senere ungdomsskole) som alle etterhvert vokser og får flere ansatte, sammen med et økende antall kontoransatte i kommune, stat og privat virksomhet. Alle disse trenger boliger. Mange flytter i første omgang inn i offentlige utleieboliger. I juni 1964 nedsatte kommunestyret en nemnd «for å utrede spørsmålet om erverv av tomter og bygging av boliger for lærere og funksjonærer i kommunen». Nemnda konstaterte at det var 46 lærere i kommunen, hvorav 16 eide eget hus, 7 leide privat, og 23 - halvparten - leide kommunale hus / hybler. Videre beregnet man at det ved innføring av 9-årig skole og med planlagte utvidelser ved yrkesskolen, ville bli behov for 50-59 lærere. I 1964 var det bare bygd 2 nye tomannsboliger i (det som senere ble) Skolegata, og «mer enn halvparten av kommunens lærerboliger  er forholdsvis gamle». Konklusjonen fra nemnda var entydig: bygg, og bygg på Brekstad.
Nemnda mente at det burde bygges 2 boliger i året i 5 år, og videre at man «bør ihvertfall i denne omgang basere seg på å bygge boligene på Brekstad, hvorfra det er relativt kort vei til samtlige skoler på fastlandet, og hvorfra bussrutene går ut.» Og dette resonnementet kan det sies mye om. For eksempel kunne man åpenbart ikke forutsette at lærerne eide bil. Videre ser vi at sentralisering da som nå er en selvforsterkende prosess: siden bussrutene allerede gikk som de gikk, var det naturlig at boligbyggingen ble som den ble. Boligbyggingen fikk en litt annen takt enn nemnda hadde tenkt seg, men det ble fart på boligbyggingen og sentrumsutviklingen.